Leietiden er over

Beta, VHS, Videokasett og leievideo. Fire utdødde uttrykk som snart bare dinosaurene fra gullalderen på 1980-tallet husker. .

I Kristoffer Uppdals gate i Steinkjer lå bygdenes by største videoutleier, City Video. Nå er definitiv leietiden over. Foto: Lars Lilleby Macedo

Ekstra

Det gikk definitivt ikke et langt sukk gjennom publikum da det tidligere denne uken ble kjent at en av Norges aller siste videoutleiere, Videonova i Oslo, stenger dørene for godt 1. mai 2016.

Likevel er det et stykke moderne historie som forsvinner ut av tiden.

Knuste mediemonopolet

Ikke at jeg bryr meg spesielt om akkurat den videosjappa i Oslo, men tenker tilbake til da alle butikker med respekt for seg selv pusha videofilmer for utleie. Videokassetten var nemlig inngangen til en ny tid i underholdningsbransjen.

Historisk sett utgjorde videoutleiebutikkene det første bruddet med det norske mediemonopolet på slutten av 1970-tallet, og det er verdt å tenkte på at da de første videobutikkene åpnet i Norge, hadde ikke nordmenn engang fått nærradio.

Og folk leide film. I mengder!

På starten av 1990-tallet var det opp mot 3.500 videobutikker i Norge, og da er ikke alle bensinstasjoner og nærbutikker som leide ut video medregnet.

Advarte mot videotrusselen

En sjekk i Trønder-Avisas arkiver avslører at vi omtaler ordet videoutleie for første gang 20. februar i 1982.

Da var det kinosjef Knut Johansen i Steinkjer som uttrykte bekymring, og mente at video i stua var en alvorlig konkurrent til den kommunale kinoen. 

Men kinosjefen så flere grunner til å frykte videoens frammarsj:

– Langt alvorligere enn forholdet video og kino er dyptgripende samfunnsmessige aspekter ved videobølgen. Vi har i dag en samfunnsstruktur som forutsetter et visst engasjement hos den enkelte samfunnsborger.  Vårt organisasjonsliv er basert på stor grad av frivillig innsats. Desentraliserte beslutningsprosesser krever et visst politisk engasjement dersom systemet skal fungere. Hvis vi da isolerer folk enda mer enn i dag, vil det få dyptgripende konsekvenser for hele samfunnsstrukturen, sa Johansen til Trønder-Avisa en kald februardag for 33 år siden.

Her er det altså snakk om 1982. Det er ikke en skikkelig mannsalder siden en gang. Likevel fremstår VHS, Beta, leietid, videboks og videotek på samme måte som dinosaurene. Utdødd.

Floyd var først ute

Men la oss nå fortelle kidsa litt om tida før internettet og fikse ideer som Netflix, ITunes og direkte nedlasting var mulig.

For å ta det første først. I 1983 var mobiltelefonene store som brødristere og hadde bare taster, internettet var noe det amerikanske forsvaret syslet med og Steve Jobs bygde Apple-datamaskiner i garasjen. Men nok om akkurat det.

I 1983 åpnet nemlig Floyd Tangen den aller første videutleiebutikken i Steinkjer. Her leide Tangen ut videofilmer på døgnbasis – gjerne med en tilhørende mobil videoavspiller. Fåtallet tok seg i 1982 råd til å ha slik kostbart videoavspillerutstyr i sin egen stue.

Floyd Tangen var tidlig ute – og åpnet Steinkjer første videoutleiebutikk i 1982.Foto: Trønder-Avisa 20. februar 1982.

 

Men akkurat slik som kinosjef Johansen spådde skjedde ikke videorevolusjonen uten konflikt og frykt blant foreldregenerasjonen. Trønder-Avisa skrev følgende samme dag som kinosjefen i Steinkjer ble intervjuet om videotrusselen:

– Videovolden er over oss. Videomaskinen er på rask veg inn i de tusen hjem, på godt og vondt. Og snart har de fleste av oss anledning til å stirre på TV-skjermen hele døgnet om vi vil. Enten kjøper man en videomaskin til  rundt 10.000 kroner. eller man leier en til cirka 300 kroner uka. Videokassettene – altså filmene – kan leies for cirka 30 til 40 kroner døgnet i et rikt og variert utvalg.

Forresten, akkurat den dagen -  lørdag 20. februar i 1982, fyrer Trønder-Avisa av vignetten «Videoreportasje».

Uten å vite det selv var vi kanskje først ute med et bekrep som 30 år senere har fått en annen betydning. Her har lokalavisa gjort et dypdykk i ungdomsmiljøet og sjekket hva dette fenomenet videoutleie egentlig dreier seg om. 

Mellomtitlene taler sitt tydelige språk. «Videobølgen synes ustoppelig», «Bør anmeldes til barnevernsnemnda» og «Pornoreklame kom pr. post».

Forsvarte videokassetten

Tilbake til nevnte Floyd Tangen. Han blir i artikkelenserien på en måte videokassettens forsvarer, og prøvde etter beste evne å forklare hvorfor folk måtte få se det de vil underholdes av. Han avfeiede spørsmålet om voldsorgier, og sa at bare 10 prosent av filmene hans kunne  kalles voldsfilmer.

I februar 1982 kunne Tangen friste med  320 filmer på hylla. En av favorittene til leiekundene i Steinkjer var «Motorsagmassakeren».

Joda, en sterk og voldelig film, innrømmet Tangen.

 

De fordømtes tempel

Hvis jeg selv går tilbake til fremtiden og ser etter de fordømtes tempel, husker jeg godt videokassettens storhetstid.

Jeg var 10 år i 1985, og ergo lånte vi mye video – både til bursdagsfeiringer og andre mindre staslige forekomster. Var vi så heldig at det var en ledig videoboks tilgjengelig på en fredagskveld var vegen kort til nærmeste videosjappe.

Bare i Steinkjer var det et titalls bedrifter som leide ut videofilmer.  City Video, Videoteket, Videoforum og og Floyd Tangens videobutikk var noe av utvalget.

I tillegg hadde både nærbutikk og bensinstasjoner et tilbud for leie av de mest populære titlene.

Til og med Edith Bildals Eft. i Eggebogen hadde videofilmer for utleie. Med all respekt og melde; Da alle andre hadde kastet ut Beta-formatet hadde Edith kanskje fylkets største samling Beta-filmer til utleie for de som fortsatt sverget til den minst moderne formen for videofilm.

Valgets kvaler

Jeg regner med at mange i likhet med meg husker valgets kvaler da vi kom inn døra til den enorme videosjappa City Video i Kristoffer Uppdals gate.

Her var utvalget virkelig stort, og etablissementet la seg  i selene for å til enhver tid ha det beste tilbudet på videofilm. «Tilbake til fremtiden», «Hjelp vi må på ferie til Europa», «James Bond», «Hobbiten», «Star Wars» og «Indiana Jones» er bare noen av suksessene som ble født i et dunkelt lys fra videokassettenes surring.

Voldsfilmer som nevnte «Motorsagmassakren» og «American Psycho» sto litt bortgjemt i et hjørne, mens filmer med lettkledde damer og menn hadde hylleplass høyt hevet over en 10-årings synsfelt.

 

Jeg mener å huske at jeg hadde et videokort hos City Video. Altså et klippekort som sikkert førte til en eller annen bonus ved et gitt antall leide filmer. Kanskje var det slik at vi fikk med en gratis videoavspiller hvis vi leide to filmer? Jeg husker i alle fall at vi ganske ofte fordelte byrden av videokassetter og videoboks  på sykkelen, og syklet hjem for å se videofilm.

Derrick fikk kamp

Den gangen måtte det gjerne avklares med foreldrene om TV´n i stua var ledig. Det var ikke mange som hadde to televisjonsapparat tilgjengelig, og derfor måtte ofte video vike for «Derrick”», mens «Halvsju» stadig oftere sto for fall.

I begynnelsen av videoepoken var det slett ikke uvanlig at politiet ble varslet om uønskede, for ikke å si ulovlige, filmer i filmsjappenes hyller. Blant annet hadde politiet i 1983 en aksjon mot en utleier sør i fylket hvor det ble beslagt lagt en del ulovlige pornofilmer som innehaveren av butikken leide ut «under disk» etter offisiell stengetid.

Loven hadde heller ikke hjemmel for å stoppe lovlig filmutleie til unge barn. Det var i likhet med kino satt aldersgrense på alle filmene som kunne leies, men det hindret ikke barn å leie filmen.

Kom med lapp fra pappa

I 1984 forteller Trønder-Avisa om en filmutleier i Levanger som har sett seg lei på at små barn kommer med lapper som skal være skrevet av forelderene, og som gir barnet lov til å leie drøye voldsfilmer. Filmuteleieren i Levanger slo et slag for at foreldrene måtte følge med på hva podene deres så på av videokassetter, og mente at det ofte er det foreldrenes uvitenhet om den nye tid som ødelegger for barna som ikke vet å begrense seg selv.

Videobutikkene var gjerne de som hadde lengst åpnningstid i byene. Skulle man konkurrere ut kinoen var det den beste måten å gjøre det på. I tillegg solgte videoutleierne gjerne både snacks og drikkevarer. Film sammen med god mat og drikke har aldri slått feil - heller ikke på 1980-tallet.

Bygdene sikret distribusjonen

Bygdene rundt byene sikret seg også en bit av herligheten som ble bydd fram med videoutleie. Rundt Steinkjer var det til langt innpå 1990-tallet mulig å leie video både i Stod, Ogndal, Kvam, Røysing, Beitstad,  Kvamsenget og sikkert mange andre steder som jeg ikke har oversikt over.

Noen få tjente gode og raske penger på videofilmens gullalder, mens andre kom opp som paddehatter og forsvant med hallen under bena.

Likevel var det unektelig starten på en helt ny mulighet for massedistribusjon av en helt ny underholdningshverdag hvor mandagsfilmen på NRK tidligere hadde vært det eneste alternativet til kino.

Folk kunne rett og slett velge selv hvor og når de ville se den filmen de hadde aller mest lyst til å se. Slikt sett var det første trinn på en utviklingsstige som senere har gitt oss både et uendelig tilbud med film via ymse TV-kanaler, DVD og strømming via internett.

Den røde tråd

Og det går som vanlig en rød tråd mellom foreldregenerasjonens frykt og usikkerhet for det ukjente og ungdommenes trang til å kaste seg over det som er nytt.

En ting kan vi i ettertid gi kinosjef Johansen helt rett i;

Videoens inntog var en samfunnsendring. Men kinoen lever i 2016. Det gjør ikke VHS-kassetten.

Finito. Fortsettelse følger?

Neppe, men aldri si aldri!

City Video i Steinkjer leide ut sin siste film i april 2010. I en kommentar til Trønder-Avisa sier daværende butikkleder Øyvind Trapnes at det var slutten 25 hektiske, morsomme og spennende år hvor City Video hadde holdt åpent hver dag – 365 dager i året i 25 år. 

Da Lothar Larsen AS stengte butikken i Steinkjer sentrum 9. januar 2014 var det definitivt slutt for en lang historie i sentrum.

I cirka 20 år var videokassettutleie en viktig del av Lothar Larsens omsetning, men da butikken avviklet i 2014 var det ikke en eneste film igjen i hyllene.

Omtrent samtidig oppdaget kidsa Netflix, og båndet var trekt ut for godt. 

... eller det finnes et lite håp; At en hipster skal starte en kaffebar med VHS-konsept.

Det siste var egentlig bare et dårlig forsøk på en cliffhanger, men fant du egentlig mange videotitler fra 80-tallet i teksen du nettopp har lest?


Ekstra