Minner fra 9. april

Den 9.april 1965 snakket Trønder-Avisa med folk i Nord-Trøndelag om hvordan de opplevde 9. april 1940.

Mobiliseringsplakat: Her leser folk i mobiliseringsplakaten som ble satt opp på kinoveggen på Verdalsøra. Lensmannsbekjent Holmvik i forgrunnen.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Sverre Solum, Harran:

– Jo da, jeg husker da godt den 9. april 1940, sier lastebileier Sverre Solum i Harran.

– Det var den dagen da vi ikke fikk gjort noen verdens ting. Vi gikk bare husmillom  og hørte på radio. Været var noe grått den dagen, og desto dystrere ble også stemningen. Omsider kom det da også varsel om mobilisering, og jeg for min del skulle møte på Levanger. Tidlig om morgenen den 10. kjørte jeg sørover, men det var ikke så enkelt å komme fram. Vi måtte da også snu, og det ble på Sunnan vi innledet våre operasjoner.

Kristian Nergård, Skogn:

– Husker godt da jeg på morgenkvisten fikk de sjokkerende nyheter via radioen, forteller e. verksbestyrer Kr. Nergård i Skogn.

– De sendte jo nyheter uavlatelig så lenge nordmenn hadde kontroll over radiosenderne. Og mye arbeid ble det nok ikke den dagen. Det nyttet ikke å samle seg om gagns verk, og det ble helst til at vi kom sammen gruppevis for og drøfte situasjonen for å komme med gjetninger om hvordan det hele ville ende. De fleste av oss satte nok vår lit til engelskmannen og mente ubehagelighetene ville være over på kort tid. Men der var vi nok litt for optimistiske. I alle fall var det bra at vi ikke visste hva den 9. april dannet opptakten til. Hadde noen fortalt oss om de fem lange år, tror jeg vi ville ha «ramlet av pinnen» alle mann. . .

– Apropos radio, så kan jeg huske at jeg på min mottaker kunne få inn Tromsø etter at de andre senderne var okkupert, og således fikk jeg da den tvilsomme fornøyelse av å være nyhetsformidler i strøket her i noen tid framover. Vi hadde forresten Vigra inne akkurat da senderstasjonen ble bombet. Tyske fly bomb.... - sa hallomannen, og lenger kom han altså ikke, forteller Nergård som for øvrig ble arrestert høsten 1941 og satt i fangenskap fram til kapitulasjonen.

Petter Nervik, Verdal:

– Jeg var straks før 9. april innkalt på Rinnleiret hvor det skulle settes opp en motorisert avdeling. Tidlig om morgenen 9. april dundret to store tyske bombefly over plassen, men svingte av uten å bombe. Det ble fullt oppbrudd og avdelingen kjørte nordover til Stod, og deretter til Viosen hvor vi etter en tid ble avvæpnet. Noen av soldatene fikk stukket over til Sverige, mens jeg som var utkommandert som kokk fikk i oppdrag å bake for norske og tyske offiserer. Under opptelling av de soldatene som var tatt til fange var jeg blitt avglemt, og jeg kom meg heim uten å bli tatt, forteller Nervik.

Andreas Andreassen, Steinkjer

– 9. april er vel hamret inn i bevisstheten hos alle nordmenn som i 1940 var kommet opp i konfirmasjonsalderen. Selv bodde jeg i Leksvik i den tida, og jeg husker godt meldingen i radioen. Men tross de alarmerende meldingene om at Oslo, Trondheim og andre byer var besatt så gikk livet i Leksvik sin vante gang. Jeg var med i likninga på den tiden, og på likningskontoret satt vi og reflekterte over nyhetene som kom gjennom radioen.

Oddvar Nordgård, Steinkjer:

– Jeg var 17 år når krigen kom til Norge, og det er klart at minnene fra tyskertida brente seg sinn i mitt unge sinn. Jeg gikk på framhaldsskolen på Mære 9. april, og det var på skolevegen jeg fikk rede på hva andre hadde hørt på radioen. Dette fortalte vi læreren som også var uvitende om de siste nyhetene, og han sendte oss heim fra skolen. En annen grunn til at det ikke ble skole var at engelskmennene skulle benytte skolebygningen til overnatting. Senere på dagen hørte vi på meldinger gjennom radio, og så vidt jeg husker stusset vi på at det var kommet «nye stemmer», og forsto at det var representanter for «gjestene» som hadde tatt over.

Felttoget i Nord-Trøndelag