Sannan tømmes

«De eneste som beholdt fatningen under alt virvaret, var Loraas og jeg, og vi måtte handle fullstendig på egen hånd»
Felttoget i Nord-Trøndelag

Henrik Hegle (1874-1954) var 66 år og pensjonert løytnant da krigen brøt ut. Han hadde blitt engasjert som intendant på Steinkjersannan for å forberede hjemkomsten av I.R.13-bataljonen som var på nøytralitetsvakt i Narvik-området. Han fortsatte i tjenesten som intendant fra 9. april til kapitulasjonen.
Her er utdrag av hans nedtegnelser fra felttoget i Nord-Trøndelag:

Torsdag den 11. april ved middagstider (jeg satt ved middagsbordet i messa ca. 14.15), får jeg oppringning fra regimentskontoret. Ordre:
«Tyskerne landsetter tropper ved Skånes i Verdal. Bataljonen flyttes tilbake til Følling. Mest mulig av magasinene flyttes vekk».
Jeg sprang straks fra bordet og ut og kapret biler. Det første jeg tenkte på var provianten. Vi fikk lastet opp all hermetikk, ca. 11.000 kilo, og all kolonialen som fantes på magasinet. Jeg samlet deretter alle depotarbeiderne, sivile og militære, og gikk i gang med å bære ut fra de andre depotene. Først og fremst våpen og ammunisjon, deretter bekledning og annen utrustning. Om kvelden ved syv-åttetiden var vi ferdig med opplastingen på bilene som var til rådighet (17 biler), og drog av sted i retning Følling.

Måtte passe lasset

Bataljonen var da reist/kjørt med biler, så vi var selv sist som i grunnen burde vært først av sted, for å være beredt. Etter hvert som bilene ble lastet med våpen eller klær, sendte jeg dem av sted med ordre om å kjøre til Noemgrenda og bli stående med lasset til nærmere ordre. Ved ankomsten til Kvam om kvelden etter at det ble mørkt, stod hele kolonnen der som var kjørt til Noem skole. Vi stod ved Kvam natten over, men vi hadde et svare strev med å berge lassene. Soldatene var som kråka omkring vognene for å få tak i det som de trengte.
 

Ordrenekt

Tredjebataljon var jo ikke ferdig – den var under mobilisering – og der var møtt en hel del som endnå var sivile. Vi var rett og slett på flukt med hele stasen. Når jeg skriver vi i denne beretning, så mener jeg fanejunker Loraas og jeg. Jeg ble så å si automatisk kvartermester ved 3dje bataljon, og Loraas var beordret som vaktsjef ved forsyningen. Det sier seg selv at jeg umulig kunne klare dette alene. Hele regimentets beholdning skulle her tas vare på, og dertil skulle det sørges for forpleining til bataljonen og fustasje til hestene. Jeg ga derfor min gamle venn og skolekamerat fanejunker Loraas ordre om å bli ved forsyningsstaben. Jeg trosset altså regimentets ordre, og Loraas kom ikke dit hvor han var beordret.
 

Vi beholdt fatningen

Før vi drog mot Kvam, ringte jeg regimentsstaben, som var på Hegge, om beskjed om hvor langt depotene skulle trekkes tilbake. Men det var ingen ordre å få. Jeg tror de delvis mistet hodet, noen enhver. De eneste som beholdt fatningen under alt virvaret, var Loraas og jeg, og vi måtte handle fullstendig på egen hånd. Bestemme alt angående forsyningen, materiellet og forpleiningen og gi ordrer. Når jeg spurte om forholdsordre, fikk jeg bestandig det svar: «De får gjøre som De selv synes er rettest».

Rygg meieri som base

Jeg bestemte meg for å stoppe ved Rygg Meieri, for å få plassert beholdningene mest mulig i Rygg-grenda og Hegge, og eventuelt Hammer. Jeg var lokalkjent i distriktet og visste at det ikke var nogen særlig bebyggelse før man kom til Snåsa. Den første transport av proviant og materiell ble da avlastet på Noem skole og forskjellige steder oppover til Hegge-gårdene. Proviantmagasin ble opprettet i et hus ved Rygg meieri og delvis i selve meieriet. Meieribestyrer Leren og frue var svært velvillige og hjalp oss på beste måte. Likeså anordnet vi depot for bekledning på meierisalen".


 

Felttoget i Nord-Trøndelag