Vanskelige forhold

"Det møtte en masse folk, både av andre avdelinger og egen, dessuten mange frivillige – svensker blant annet".

KAOS: Henrik Hegle og hans fåtallige medhjelpere hadde sitt svare strev med mange kjøretøyer og mye utstyr som skulle tas hånd om.

VETERAN Henrik Hegle nølte ikke da det ble behov for hans erfaring og lederevner under felttoget i Nord-Trøndelag, og trakk 66 år gammel i uniform igjen. Foto utlånt av familien.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Henrik Hegle (1874-1954) var 66 år og pensjonert løytnant da krigen brøt ut. Han hadde blitt engasjert som intendant på Steinkjersannan for å forberede hjemkomsten av I.R.13-bataljonen som var på nøytralitetsvakt i Narvik-området. Han fortsatte i tjenesten som intendant fra 9. april til kapitulasjonen.
Her er utdrag av hans nedtegnelser fra felttoget i Nord-Trøndelag:

"Fredag 12. april kom ny forsyning fra Steinkjer – 16-17 billass – som ble dirigert oppover til Hegge, Hammer og Langnes. Jeg var selv med denne transport fra Rygg til Hegge, og det gikk langt på ettermiddagen før vognene, som måtte vende tilbake til Steinkjer, var avlastet. Jeg var skikkelig sliten etter endt arbeide om natten.

Stor pågang

Fru Bylund kom med transporten fredag, og det var til stor hjelp. Hun kunne rettlede folkene som kom og skulle ha utlevert utstyr. Så, endelig lørdag kveld kom siste transporten fra Steinkjer. Regimentsintendanten og alle håndverksformennene var da med. Det var en bilkolonne som rakk fra Kløvgårdtrø og til vegsvingen ved «Skauna», minst 30 biler. Disse ble for det meste dirigert til Snåsa, til Horjem og til Sjem. Dessuten kom en rekke biler på lørdag, vesentlig med trenmateriell, vogner og hesteutstyr, som ble losset langs med vegen fra Rygg til Snåsa grense.

Meterhøye snøkanter

Det var et svare strev med å dirigere alle disse biler forbi dem som stod ved meieriet fra før. Vegen var smal med meterhøye snøkanter på begge sider, og det var kun på enkelte steder at det gikk an å komme forbi. Intendanten kjørte fast hele greia da han lørdag kveld grep inn i dirigeringen. Materiellet ble altså spredt fra Noem skole til Sjem i Snåsa, en strekning på ca. 3,5 mil.

Svenske frivillige

Tilbake til Rygg meieri.
De første par dagene hadde vi bekledning, utrustning m.v. liggende på snøkantene langs vegen, og utleveringen foregikk på den måte at folkene forsynte seg selv. Det var intet annet å gjøre, for Loraas og jeg var alene. Det møtte en masse folk, både av andre avdelinger og egen, mange frivillige – svensker blant annet, så jeg antar at det var omkring 200 mann som skulle bekledes, utrustes og bevæpnes. For disse måtte jeg fremfor alt få organisert forpleiningen, og dette var under disse forhold ingen liketil oppgave. Det gikk da, men travelt var det. Telefonvakten sprang stadig og ropte «Telefon til Hegle».

Felttoget i Nord-Trøndelag