Verdal erobret!

Verdalsøra 21. April: "I mellomtiden hadde fienden flyktet på lastebiler, men hadde etterlatt en del døde og sårede. Verdal var helt og holdent i våre hender". Dette er beretning fra en tysk soldat som deltok i kampene.

HARDE KAMPER: Tyske soldater rykket frem fra hus til hus på Verdalsøra. Foto utlånt av Geirr Haarr.

TIL ANGREP: Tyske soldater angrep 21. april Verdalsøra fra to kanter. Foto utlånt av Geirr Haarr.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Når det gjelder opplevelsene til de tyske soldatene som ble landsatt nord for Verdal og som etter harde kamper erobret Verdalsøra, gir den tyske soldaten "K" følgende beretning:

Tidlig om morgenen den 21.april etter en hemmelighetsfull nattlig ferd på en liten norsk dampbåt la vi til land ved et sagbruk i nærheten av Verdal i Trondheimsfjorden. Foreløpig var det ganske uklart for oss hva hensikten med operasjonen var, men sikkerhetstiltakene som ble satt i verk av kompanisjefen vår, fikk oss til å innse at denne gang skulle det bli alvor og at vi kom til å støte på fienden. Fra landgangsstedet marsjerte vi av sted med god avstand mellom rekkene. Veien førte forbi forskjellige bondegårder som lå fredelig der.

Kampene i gang

Men ganske raskt gikk det jo slik som vi lenge hadde ønsket oss. Da vi kom ut av et skogkledd dalsøkk, så vi foran oss et tettsted nede i en dal. Tette røykskyer og lyse flammer steg opp fra enkelte hus og varslet oss om at det foregikk kamper der. Nå hørte vi også i rask rekkefølge smellene fra håndgranater, og da visste vi at dette tettstedet var målet for vår operasjon.

Teten i gruppa beveget seg forsiktig videre over en bakketopp, men plutselig fra utkanten av tettstedet ble de møtt av heftig maskingevær- og geværild. Det betød at vi måtte handle lynraskt. Vi brakte et tungt maskingevær i stilling, og under dekningsild derfra inntok vi våre stillinger slik vi hadde lært det på øvingsplassen.

Varm velkomst

Vi var fullstendig rolige fordi vi ennå ikke var helt klar over hvor alvorlig situasjonen var. Men så kom ordrene: Vi skulle rykke fram gjennom tettstedet og oppta forbindelse med vårt 2.kompani, som angrep fra motsatt side. Dette var en hard jobb, ettersom fienden hadde slått seg ned i husene og ga oss en varm velkomst med voldsom skyting.

Men snart skulle fienden få merke at det var tyske soldater han hadde å gjøre med. Selv om de ennå ikke var satt inn i kamp, hadde de hjertet på rette sted. Vi stormet de husene som ble forsvart, og håndgranatene våre gjorde arbeidet vesentlig lettere for oss, for med dem kunne man renske et hus for folk.

Mot sentrum

Da vi hadde rykket gjennom det første boligkvartalet, måtte vi over en jernbanefylling som lå nede i et juv. Her utgjorde vi et velegnet mål for fienden fordi han kunne dekke hele juvet med sin ildgivning. Men også denne hindringen ble overvunnet med mot og kraft gjennom et resolutt sprang. Videre gikk det i retning sentrum av stedet for å få tatt knekken på engelskmennene og nordmennene som lå mellom 2. kompani og vårt kompani.

Underveis traff vi på en fiendtlig skyttergrav som var anlagt ved et bruhode. Derfra kunne man sette brua skikkelig under ild. Det var helt nødvendig å få kontroll over denne brua, for den skilte oss fra kameratene i det andre kompaniet. Stor var gleden på begge sider da bruhodet var tatt og vi kunne hilse på kameratene våre.

Fienden flykter

I mellomtiden hadde fienden flyktet på lastebiler, men hadde etterlatt en del døde og sårede. Verdal var helt og holdent i våre hender.

Da vi gjennomsøkte byen for muligens å finne fiender som skjulte seg, oppdaget vi enda noen lastebiler med ammunisjon og proviant, men det var kun provianten vi kunne nyttiggjøre oss.

Etter at vi hadde styrket oss på de store matlagrene vi hadde funnet, dro vi på vakttjeneste for å avverge en overrumpling fra fiendens side. Men fienden gjorde ingen anstrengelser for å vinne tilbake det stedet de hadde tapt, for kampånden til kompaniet vårt - som altså var i aksjon for første gang - hadde vel vekket den nødvendige respekt hos fienden.

Felttoget i Nord-Trøndelag