Full fart nordover

21. april. Dette skriver den tyske soldaten Wilhelm Dege i sin dagbok: "Bare én kilometer vest for Vist jernbanestasjon stod et gårdsbruk i brann. Altså var det tydelig at det der foregikk kamp".

FRI BANE: Toget med de tyske styrkene passerte uhindret på vei fra Trondheim til Rinnan stasjon.

PUST I BAKKEN: Tyske soldater i stilling ved Verdal.

SJØVEIEN: Den tyske destroyeren "Paul Jakobi" gikk natten til 21. april inn Beitstadfjorden med en stor styrke alpejegere. Isen gjorde at landgangen måtte foregå lenger sør enn planlegt, og de kom for sent frem til å delta i kampene om Vist.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 19. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk.

"På denne begivenhetsrike natten til 21. april var det ikke ro å få for oss. Sent om kvelden måtte jeg følge en generalstabsoffiser til jernbanestasjonen for at han skulle snakke med stasjonsmesteren om å få gjort klar et tog som skulle brukes i framrykningen i retning Verdal.

Det var stappmørkt, og masser av snø virvlet ned. Allerede på første forsøk greide vi å finne den riktige veien. Jeg må nok innrømme at det ikke var noen hyggelig vei som førte oss til stasjonen gjennom havneområdet med sine smale gater.

Utrygt i Trondheim

I hele området omkring var det ikke en soldat å se, men i portrom og bak hushjørnene stod det noen mistenkelige typer og hang. De iakttok oss inngående. Jeg foretrakk å ta pistolen ut av pistolhylsteret og ha den liggende fritt i frakkelomma. I byen hersket det stedvis uro. Noen hissigpropper hadde kommet til hektene etter overrumplingen den 9. april og sluttet seg sammen i enheter av frivillige.

Samtalen på stasjonen varte ikke lenge. Et tog ble klargjort. Alpejegere kom og lastet inn ammunisjon i all stillhet. Dobbelt vakthold sikret tilgang til lasterampa.

Men trass i alt hemmeligholdet omkring disse forberedelsene var vi fullstendig klar over at alle våre skritt og alle våre operasjoner ble fulgt av vaktsomme øyne. På havna lå det fiskebåter, og de største av dem hadde senderutstyr. Det fantes tilstrekkelig med utdannede telegrafister i byen, og de kom nok til å bruke kunnskapene sine i kampen mot oss. Hva skulle vi gjøre med det? Det lave antallet tyske soldater som var i Trondheim på det tidspunktet, var slett ikke nok til å ta seg av slike ting i tillegg.

Høy risiko

Ikke bare det uoversiktlige, berglendte landskapet med sine dårlige veier, svære avstander og med gjemmesteder overalt skapte vanskeligheter for oss, men i tillegg var det umulig i den første tiden etter vår ankomst å lamme fiendens velorganiserte etterretningsvesen for et lengre tidsrom. Dermed var alle operasjonene til troppene som var satt inn i Norge allerede på forhånd forbundet med en spesielt høy risiko.

Hvis engelskmennene hadde hatt bare en brøkdel av det vågemot og skarpsyn som den tyske ledelsen har vist under hele operasjonen i Norge, så ville de helt sikkert ha vært i stand til å drive oss ut av Trondheim i de første dagene.

Disse overveielsene gjorde batterisjefen, en østerriker, og jeg da drøftingene med nordmennene var avsluttet og toget var lastet opp. Vi hadde en fornemmelse av at vi helt sikkert måtte regne med at nordmennene straks kom til å gjøre forsøk på å ødelegge jernbanelinja eller anbringe sprengladninger som skulle få toget til å spore av når det passerte. Batterisjefen mente derfor også at det ville bli en meget interessant natt. En fremrykning over 50-60 km på ukjent, usikret jernbanespor i fiendeland var jo et forehavende av spesiell art. Men under felttoget i Norge ble det brukt ofte og med hell. Hvordan skulle ellers de enorme avstandene tilbakelegges? Veiene var nå som snøsmeltingen hadde begynt, i en utrolig dårlig forfatning. De var rene gjørmehav. Dessuten hadde vi jo heller ikke noen kjøretøy.

Tur i natten

Presis kl. 24 skulle toget gå. Det begynte å haste. Men fjellskytset manglet ennå. Det var sunket ned i gjørma på veiene rundt Jonsvannet, der flyhavna vår var.

Det ble to spennende timer til det hele endelig var i orden, og skytset var blitt transportert hit på lastebiler og straks lastet over på toget. Toget kjørte av sted presis for å ta med seg enda et kompani ved Stjørdal på et tidspunkt som var fastsatt på forhånd.

Jeg så lenge etter toget. Hvordan ville det gå med kameratene våre der denne natta? Personlig regnet jeg det som helt sikkert at toget ville bli sprengt i lufta.

Neste morgen fikk stabens etterretningsoffiser, løytnant B., ordre om å dra til fronten i en bil som var blitt leid i all hast, og opprette telefonforbindelse mellom oberst K. og stabskvarteret. En underoffiser skulle gjennomføre den tekniske delen av ordren, mens jeg selv som tolk skulle besørge den språklige formidlingen overfor de norske telefonsentralene.

Da vi satte oss inn i bilen, sa en marineoffiser gemyttlig: ”Pass nå endelig på at det ikke går med Dem som med marine-støttroppen. Nordmennene er spesialister  på å skyte i hodet.” Hvilke utsikter!

Første tyskere i Levanger

Om natta hadde det kommet ca. 20 cm nysnø. Veiene var enda mer sølete enn før. Etter å ha kjørt 35 km hadde vi våre siste fremskutte stillinger bak oss. Vi var nå i området til fiendens skipatruljer. Altså holdt vi da litt fastere grep om geværene. Men det skjedde ingenting. Vi holdt skarpt øye med skinnegangen som løper ved siden av veien, men vi så ikke noen tegn til sprengninger.

Det skjedde heller ikke noe annet. Selv byen Levanger, der gatene var fulle av folk, kjørte vi uhindret gjennom, med geværene i anleggsstilling. Befolkningen stirret lamslått på oss med hendene i lommene. Vi var de første tyske soldatene de så. Riktignok var jernbanetransporten dratt gjennom byen om natta, og tidlig om morgenen hadde oberst K. og hans følge kommet, men alt dette hadde de ikke sett noe av. De hadde sovet da en ny tids begivenheter berørte også deres by.

Veien sperret

Like etter Levanger, ved enden av en sving, befant vi oss plutselig foran en veisperring som var bygd opp av en mengde jernbanesviller som lå i mange lag. Til venstre var et skogvokst berg, til høyre en svær åker. Lynsnart oppfattet vi situasjonen. Løytnant B. og jeg hoppet ut av den ryggende personbilen med våre geværer, tok dekning i veigrøfta og arbeidet oss framover mot sperringen. Ikke et skudd ble løsnet! Den uventede stillheten tæret på nervene våre, for vi trodde naturligvis at en så dyktig anlagt sperring også ville bli forsvart.

Da det ikke skjedde noe, så vi nøye på sperringen på nært hold. Vi visste ennå ikke at oberst K. allerede hadde passert før oss og visste heller ikke om den var minelagt eller ikke. Men da kom en fyr syklende mot oss gjennom det dype snøslapset. Han kjørte gjennom den sikksakk-formede åpningen som var laget til,   uten at det skjedde noe, og vi sa ”Hallo, der!” til ham. Han ble så redd at han falt av sykkelen da han så oss. Jeg spurte ham straks grundig ut og fikk høre at det foregikk kamper utenfor Verdal. Han sa at det ikke var noen norske eller engelske soldater på veien dit.

Harde trefninger

Nå visste vi nok. Så fort som veien tillot det, kjørte vi av sted mot Verdal. Imidlertid var kampen allerede over. Men den hadde etterlatt sine tydelige spor: brennende hus, lik ved veikanten og den motbydelig søtlige lukta av oppbrente mennesker tydet på en voldsom trefning.

Vi meldte oss for oberst K. og utførte oppdraget i overensstemmelse med ordren. Men vi hadde enkelte vanskeligheter, for de offentlige telefonsentralene koblet seg ut så snart de merket at vi ønsket å snakke fra Verdal til Trondheim. Da husket jeg i siste øyeblikk at i Norge fins det ved siden av det offentlige telefonnettet et utstrakt privatnett, og via en slik privat ledning ble det ordnet med forbindelse mellom front og stab.

Verdal var altså inntatt. Veibrua kom uskadet under vår kontroll. Det var viktig for hvordan den tyske fremmarsjen forløp videre nordover at engelskmennene hadde grepet inn i kampen. Følgelig var det slett ikke noen avledningsmanøver at engelske transportfly hadde dukket opp ved Namsos! Ettersom engelske tropper var gått i land også i Åndalsnes, sør for Trondheim, ble formålet deres klart, nemlig å angripe og innta Trondheim både nordfra og sørfra. Det ble altså uomgjengelig nødvendig å sperre den smale passasjen ved Steinkjer.

Alpejegere mot Steinkjer

Natten mellom 20. og 21. april ble to forsterkede kompanier med alpejegere brakt inn i Beitstadfjorden med destroyeren ”Paul Jacobi”  for å ta sørdelen av Steinkjer  i besittelse.

Dermed stod altså to tyske avdelinger i Verdal og alpejegerne 30 km lenger nord. Fienden skilte disse to gruppene fra hverandre. Det var imidlertid ikke mulig å få til noen forbindelse mellom disse avdelingene fordi de disponible radiosenderne ikke fungerte på grunn av avstanden, og telefonforbindelsen var kontrollert av fienden. Hva skulle da kunne gjøres?

Det var i alle tilfelle nødvendig at divisjonsstaben hadde innflytelse på beslutningene til disse gruppene og at det den ene gruppen foretok seg, harmonerte med den andre gjorde. Altså måtte det skaffes et fly! Det stod et Heinkel sjøfly He 115 til disposisjon. Men nå manglet en hærobservatør. Da måtte 1.ordonnansoffiser, kapteinløytnant G. – en ung og aktiv offiser full av pågangsmot – hoppe inn som reserve for å opprette den manglende forbindelsen. Flyet tok av fra Trondheim tidlig den 21.april. Kl.8.30 sirklet det over de brennende husene i Verdal. Hvite lyskuler her og der anga nøyaktig hvor de tyske stillingene var. Her gikk det altså framover! Men hvor ble det av alpejegerne?

Kamuflerte fiender

Området mellom Verdal og Steinkjer ble grundig gjennomsøkt. I over en time sirklet flyet rundt og slo fast at det stedet i fjorden som var utsett til landgang ennå var tilfrosset. Men alpejegerne var sporløst forsvunnet.

Riktignok så kapteinløytnant G. noen kamuflerte busser og lastebiler mellom Mære og Sparbu, men de så ikke et levende vesen der. Følgende var i alle fall helt klart: Kjøretøyene tilhørte ikke alpejegerne, for de hadde slett ikke noen kjøretøy. Altså var det engelskmenn og nordmenn som skjulte seg der, som alltid glimrende kamuflert.

Denne observasjonen var viktig nok. Enhetene som rykket fram fra Verdal, måtte få vite om den. Derfor ble følgende melding skrevet: Kamuflerte busser i Sparbu. Tydeligvis fienden.

Advarsel i blikkboks

Noen boks til å kaste ned meldingen i hadde vi rett nok ikke, men en tom hummerboks måtte kunne gjøre nytten. Omtenksomt nok var det blitt tatt med en stein som gjorde boksen med meldingen tyngre, og et par tøyfiller som var bundet fast, skulle gjøre den lettere å oppdage. Flygerobservatøren åpnet bombesjakten og kastet ned meldingen i nærheten av den fremre del av infanteritroppen som var på marsj nordover.

Advarselen kom så vidt tidsnok, for allerede en halv time senere støtte fronten vår på fiendtlig ild. Skuddvekslingen var kortvarig. Engelskmennene flyktet så fort de kunne. Denne meldingen hadde forhindret at våre fremre rekker var blitt overrasket av fiendens kuler. Den hadde altså oppfylt sin hensikt.

Men hvor ble det av alpejegerne? Flyet kretset stadig over det antatte landgangsstedet, men til ingen nytte. Skogene og snøen hadde slukt dem.

Kamper ved Vist

Om ettermiddagen ble det en ny flytur. Forbindelsen måtte opprettes! Men igjen var det intet å se til jegerne. Bare én kilometer vest for Vist jernbanestasjon stod et gårdsbruk i brann. Altså var det tydelig at det der foregikk kamp. Der måtte de være, de forsvunne jegerne! Men ikke én var å se.

Derimot stod nord-delen av Steinkjer i lys lue, og på veien fra Grong og Namsos til Steinkjer var det sterk biltrafikk. Var det troppeforflytninger? Var det engelskmennenes landgang ved Namsos som gjorde seg gjeldende?

Alpejegerne søkk borte

Det var en uviss situasjon. Resultatene av undersøkelsene var ikke tilfredsstillende, og selv om man nokså sikkert kunne tenke seg hvor alpejegerne befant seg, var det ennå ikke opprettet noen forbindelse med dem.

Derimot stod norddelen av Steinkjer i lys lue, og på veien fra Grong og Namsos til Steinkjer var det sterk biltrafikk. Var det troppeforflytninger? Var det engelskmennenes landgang ved Namsos som gjorde seg gjeldende?

Det var en uviss situasjon. Resultatene av undersøkelsene var ikke tilfredsstillende, og selv om man nokså sikkert kunne tenke seg hvor alpejegerne befant seg, var det ennå ikke opprettet noen forbindelse med dem.

(Oversatt fra tysk av Ole Jakob Moxnes)

Felttoget i Nord-Trøndelag