Narvik under angrep

Harde kamper i Narvik og Harstad.

Senkede og skadde skip etter de innledende kampene i Narvik havn.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Den 9. april 1940 ble Narvik angrepet av ti jagere med omkring 1600 østerrikske fjelljegere fra 139. Gebirgsjägerregiment. Soldatene var spesialtrent i oppdrag i vinterfjellet. Den norske marinen hadde plassert to panserskip, «Norge» og «Eidsvold» i havna. Disse var utstyrt med kanoner som kunne sprengt de tyske jagerne i filler, men før de rakk å ta opp kampen ble de torpedert. Begge panserskip sank, med betydelig tap av menneskeliv.

Tvil om avgjørelse

I de militære styrkene i byen var man svært usikre på hvordan man skulle møte angrepet. Kommandanten, oberst Konrad Sundlo, fikk i stand en halvtimes våpenhvile. I løpet av denne tiden konsoliderte tyskerne sine stillinger, og Sundlo kom til at det ikke var mulig å ta tilbake byen. Han fryktet også sivile tap. Sundlos overgivelse ble av mange satt i sammenheng med hans medlemskap i Nasjonal Samling. Han ble tiltalt for dette under rettsoppgjøret. I lagmannsretten kom man til at det ikke dreide seg om forsettlig landssvik, men i Høyesterett ble han frikjent. Vitnemål fra hans medoffiserer tyder på at Sundlos avgjørelse primært var basert på en militærfaglig vurdering, selv om han med sitt politiske ståsted var langt mer vennlig stilt overfor invasjonshæren enn de fleste av sine kolleger.  Det var ikke alle som aksepterte Sundlos avgjørelse. Major Sigurd Omdahl fikk samtidig med seg omkring 200 soldater og flyktet fra byen langs Ofotbanen.

Britisk motangrep

10. april seilte fem britiske jagere inn på havna. De senket to tyske jagere og forårsaket store skader på en tredje. De senket også syv andre skip, blant annet forsyningsskip. Selv mistet britene to jagere.  Det neste britiske angrepet kom den 13. april. De resterende tyske jagerne ble da enten senket eller tvunget til å renne på land for å redde mannskapene. Et av dem, «Georg Thiele», ble i mange år stående med baugen tretti meter tilværs ved Rombak i Ofotfjorden. Først i 2005 kollapset det og ble liggende som en vrakhaug. Det største tapet for tyskerne var forsyningsskipene. Den britiske flåten gjorde det svært vanskelig å komme fram med nye forsyninger, og soldatene måtte ustyres med norske uniformer og våpen fra Elvegårdsmoen. Det var på dette tidspunkt i overkant av 5000 tyske og østerrikske fjelljegere i byen. De besto av Eduard Dietls 2000 fjelljegere, rundt 2600 mann fra Kriegsmarine og rundt tusen fallskjermjegere.

14. april ble allierte styrker satt i land i Harstad. Både briter, polakker og franskmenn deltok i kampene. Den samlede allierte styrken som deltok i slaget besto av mellom 8000 og 10 000 nordmenn og 24 500 fra de andre landene. De eneste som var skikkelig utstyrt for krigføring i vinterfjellet var nordmennene og Dietls fjelljegere. På Bjørnfjell nær svenskegrensa møtte tyskerne en trøndersk bataljon (IR 13) som hadde unnsluppet den 9. april, og nedkjempet denne. I Gratangen kom det til trefninger to ganger. Først ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stanset av elever fra befalskolen, og noe senere ble en bataljon som hadde vært ute som nøytralitetsvakter nedkjempet.  Etter disse tilfeldige trefningene begynte en organisert norsk offensiv som skulle vare i førti dager. Alta bataljon, IR 15 og IR 16, under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, klarte gjennom harde kamper å erobre fjellene. I månedsskiftet mai/juni sto det harde kamper, ikke langt fra svenskegrensen.

Alliert innsats

Mens nordmenn kjempet mot tyskerne nord for byen, kom en alliert offiensiv fra sør. En polsk eksil-bataljon ble satt inn, og denne klarte å presse tyskerne stadig lenger mot svenskegrensa.  Den 13. mai gikk den franske Fremmedlegionen inn i Bjerkvik, med støtte fra tungt britisk skipsartilleri. For bygda ble dette en katastrofe, da den nærmest ble jevna med jorda. Fjorten sivile omkom under kampene.


Tekst og bilder er hentet fra nettstedet http://lokalhistoriewiki.no

Felttoget i Nord-Trøndelag