Laget eget krigsminne

Jarle Hembre (80) var seks år da to engelske soldater ble drept på gårdstunet. For ti år siden laget han et minnesmerke.

– Det var to engelske gutter som ofret livet sitt her for vår sak. Det minste jeg kunne gjø­re var å lage dette lille minnesmerke, for­tel­ler Jarle Hembre (80) på Røskje.

Minnesmerke på Røskje

Klara og Jarle Hembre opplede begge på hvert sitt vis krigens redsler 22. ap­ril. Her viser de fram hvordan treverket ble rammet av kuler da Jarle og familien havnet i skuddlinjen da tyske og engelske styrker skjøt på hverandre ved Røskje. Klara var redd for at faren hadde omkommet under bombingen i Steinkjer.

Felttoget i Nord-Trøndelag

For ti år si­den be­stem­te Jar­le seg for å lage et lite pri­vat min­nes­mer­ke der de to en­gel­ske sol­da­te­ne falt.

– Jeg tenk­te det at når to en­gel­ske gut­ter mis­ter li­vet sitt i kamp for vår sak, ja da for­tje­ner de i det min­ste et min­nes­mer­ke. Dess­uten er det ikke så man­ge igjen av oss som vet hvor de falt, for­tel­ler Jar­le.

Full krig

Det var man­dag 22. ap­ril og det var full krig på Innherred. To da­ger tid­li­ge­re had­de tys­ke re­gu­læ­re trop­per bra­ket sam­men med en­gel­ske styr­ker ved Krogs gård på In­der­øy. Det­te var det før­s­te sla­get i and­re ver­dens­krig mel­lom tys­ke og en­gel­ske styr­ker. De tys­ke trop­pe­ne had­de blitt land­satt på isen ut i Beitstadfjorden ved Kjerk­nes­vå­gen. Samtidig var and­re tys­ke trop­per på vei sør­fra. Søn­dag 21. ap­ril bom­bes Stein­kjer, sam­ti­dig som det ut­spil­ler seg tøf­fe tref­nin­ger i Vist-om­rå­det. Gren­sen mel­lom tys­ke og en­gel­ske trop­per går i om­rå­det ved jern­ba­ne­sta­sjo­nen på Vist, som ble re­vet for man­ge år si­den.

Tykske tropper får overtaket

Man­dag 22. ap­ril blir en skjeb­ne­dag for de al­li­er­te styr­ke­ne på Innherred. Da grei­er de tys­ke trop­pe­ne å få over­ta­ket. Mens tys­ke sol­da­ter med ski på bei­na flyr som røys­kat­ter opp på snø­fon­ne­ne, stam­per de en­gel­ske sol­da­te­ne rundt med snø til opp un­der skrit­tet. Dess­uten had­de de en­gel­ske plan­leg­ger­ne stolt for mye på at «The Navy» vil­le ord­ne bif­fen. I en hund­re si­ders bit­ter opp­sum­me­ring av kam­pe­ne slår ge­ne­ral­ma­jor Carton de Wiart se­ne­re fast, at det var tys­ker­nes kon­troll over luft­rom­met som mest av alt vend­te krigs­lyk­ken i Trøn­de­lag.

Bitter general

I den­ne in­ter­na­sjo­na­le og far­li­ge si­tua­sjo­nen be­fin­ner fa­mi­li­en Hem­bre seg på sitt små­bruk ved Røskje. Det er mor, far og tre barn. De vet in­gen­ting om at det var be­stemt at eng­elsk­men­ne­ne skul­le be­gyn­ne en til­ba­ke­trek­king gjen­nom Stein­kjer og vi­de­re mot Namsos. De vet hel­ler ikke at rundt 50 en­gel­ske sol­da­ter får ord­re om å hol­de til­ba­ke den tys­ke fram­ryk­kin­gen fra sør ved Røskje. Når de en­gel­ske sol­da­te­ne på Vist har nådd Stein­kjer kan de trek­ke seg til­ba­ke. En del en­gel­ske sol­da­ter had­de fått over­nat­te i lå­ven, mot at de ikke vis­te seg

– Jeg så det be­gyn­te å bli rø­rel­ser nede ved vei­en om mor­ge­nen. Jeg så også tys­ke re­kog­no­se­rings­fly fly over oss tid­lig om mor­ge­nen. Noe var ty­de­lig­vis på gang, for­tel­ler den nå 80 år gam­le Jar­le Hem­bre, som den gang var seks år.

Bo­li­gen som Jar­le og kona Kla­ra i dag bor i var den gang en trøn­der­lån. Eng­elsk­men­ne­ne duk­ket opp hjem­me hos Hembrefmilien. De vil­le etab­le­re sam­bands­tje­nes­te. Samtidig etab­ler­te en­gel­ske sol­da­ter mitraljøseposter på ås­kam­men over små­bru­ket. Jar­le Hem­bre var nede ved vei­en like før det bra­ket løs, men da knyt­tet en eng­elsk of­fi­ser knytt­ne­ven. Far hen­tet gutt­un­gen og de løp hjem.

– De veltet også et tre over vei­en. Så kom tys­ker­ne på syk­kel, for­tel­ler Hem­bre.

Når det bra­ket løs had­de mor, far og de tre søsk­ne­ne søkt dek­ning nede i kjel­le­ren, men ikke ol­de­mor. Hun nek­tet å bli med ned og ga ut­trykk for at der­som det er Guds vil­je, så la det skje.

– Hun stol­te på Gud, for­tel­ler Jar­le.

Mens ku­le­ne fløy inn og ut av veg­ge­ne fort­sat­te ol­de­mor sine gjø­re­mål uten tegn på stress. Da hun hør­te at et spid ble skutt i styk­ker opp i and­re eta­sje, tok hun med seg kost og brett og fei­et opp fli­se­ne. Da det hele var over og res­ten av fa­mi­li­en krøp opp fra kjel­le­ren, kon­sta­ter­te de en rek­ke ku­le­hull på veg­ger og tak. Ol­de­mor var like hel.

To døde soldater

Fa­ren til Jar­le gikk ut og opp­da­get to drep­te en­gel­ske sol­da­ter på over­si­den av der da­gens E6 pas­se­rer. Se­ne­re vis­te det seg at også en tysk sol­dat var drept. De to en­gel­ske sol­da­te­ne ble lagt på som­mer­fjø­set, mens den tys­ke sol­da­ten fore­lø­pig ble gravd ned i san­den ved jern­ba­ne­spo­ret.

– Vi fikk ikke lov til å gå ned så len­ge de døde sol­da­te­ne lå der, for­tel­ler Jar­le.

Også kona Kla­ra hus­ker godt den­ne da­gen for snart 75 år si­den. Hun var ni år og fa­ren hen­ne var dro­sje­sjå­før. I for­bin­del­se med bom­bin­gen av Stein­kjer ble han be­ord­ret til å eva­kue­re folk. Så hør­te vi ikke noe mer fra pap­pa den da­gen, for­tel­ler Kla­ra.

Det vis­te seg se­ne­re at fa­ren had­de vært nødt til å søke dek­ning for bom­be­ne un­der dro­sja. Mens han lå der lan­det det både jord og sand på bilen, som føl­ge av bom­be­ne.

– Mam­ma var vel­dig engs­te­lig da pap­pa ut­over kvel­den ennå ikke had­de gitt lyd fra seg. Da­gen et­ter var jeg ute og lek­te. Plut­se­lig ser jeg pap­pa duk­ke opp. Jeg hus­ker ennå hvor gla­de vi ble da vi så han var hel og i live, for­tel­ler Kla­ra og leg­ger til:

– Samtidig had­de pap­pa blitt vel­dig be­kym­ret. han had­de fått vite om tref­nin­ge­ne ved Røskje og viss­te in­gen­ting om hvor­dan det var gått med oss. Vi var der­for alle sam­men vel­dig gla­de da vi 23. ap­ril igjen var sam­let og kri­gen had­de for­flyt­tet seg.

Felttoget i Nord-Trøndelag