Nærkontakt med krigens brutale alvor

Frivillig lotte Åse Ericson forteller i sin dagbok om møte med krigen, og de brutale dagene i Stod når tyskerne går til angrep.

Åse Ericson i 1945.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Åse Ericson (født Austad) var født i 1921 og deltok som frivillig lotte i felttoget i 1940. I 1994 fikk hun skrevet ned hvordan hun som 19-åring opplevde de dramatiske dagene i april 1940:

Dette er del to av dagboken til  Åse Ericson.
Første del ble  publisert 11. april. Del tre vil bli publisert 4. mai.

Frivillig lotte

Militæret trengte lotter som skulle hjelpe til med å lage mat osv. Det kom forespørsel om jeg ville delta. Jeg sa ja og reiste på kort varsel opp til Utgård i Stod hvor vi skulle melde oss for kaptein Lehn. Sammen med meg reiste frøken Mihle. Jeg var 19 år, men hun var i 40-årene. Vi måtte ha passerseddel fra lensmann Børøsund. Far og mor var ikke så lystne på å sende meg opp til alle disse soldatene, men jeg fikk da reise. Vi fikk bilskyss oppover av ingeniør Tverdahl. Han var svoger til frk Mihle. Dette var på en torsdag, og da vi kom fram ble vi satt direkte i arbeid med å lage mat til befalet.

Forsto alvoret

Meningen var at vi skulle være der fra den 18.april til den 21.april. Staben til DR 3 lå på Tiltnes, mens vi i forsyningen lå på Utgård. Lørdag 20. april var det mye aktivitet av tyske fly. Det var sannsynligvis fly som hadde vært i Namsos og bombet der. Vi sto bare å glana etter flyene som var temmelig nærgående. Plutselig åpnet et av dem ild. Kulene pepret bakken rundt oss. Da først forsto vi alvoret. Jeg fikk se at en sjåfør hadde fått ei kule gjennom lua si.

Steinkjer bombet

Søndags formiddag fikk jeg så en uhyggelig og trist beskjed.  Det begynte å komme lastebiler opp gjennom Stod lastet med all slags varer. Disse var reddet ut fra forretningene i Steinkjer og tanken var at militæret kunne bruke dette. Av en sjåfør som het Falstad fikk jeg vite at Steinkjer hadde blitt bombet og at byen brant. Han  hadde sett blomsterkrukkene til mor ligge ut i gata, fortalte han. Det var så uvirkelig at vi nektet å tro det. Om kvelden ringte far og fortalte hva som hadde skjedd. Det hadde imidlertid gått opp for oss at Steinkjer virkelig var ødelagt. Oppe fra en høyde ved skibakken såg vi lyset fra den brennende byen. Han fortalte om en strabasiøs tur fra Midjo hvor de først hadde blitt evakuert, til Kjerk-Skei. Da Midjo gård ble bombet måtte de i all hast flykte lenger oppover dalen. Han ville også at jeg skulle komme over til Skei. Han ville gå i mot meg på ski. Det nektet jeg på. Jeg ville heller være sammen med DR3, enn å gå på ski over mot Ogndalen.

Nervøs Henry Rinnan

Så begynte kampene og DR 3 lå og ventet i forsvarsstillingene sine. Det var engelske soldater forlagt på Sunnan. Jeg husker de hadde masse rom (brennevin) som de norske soldatene naturlig nok ville smake på. Den kom over i store fat. Så ble de første kampene utkjempet. På Verdalsøra møtte fortroppen til DR 3 de tyske troppene. Det var mannefall på begge sider. De norske måtte trekke seg tilbake og de kom da til oss oppe i Stod. Det var fryktelig å høre det de fortalte om kampene som hadde vært harde. Så kom tyskerne nærmere. Vi i forsyningen fikk ordre om å trekke oss tilbake til Snåsa. Det var lastebiler som skulle frakte oss. Jeg husker at sjåføren på bilen jeg satt i het Alf Selnes. Han var fra Verdal. Vi kjørte helt først. På Tiltnes var låvebrua så lav at kolonnen stoppet. Bilene måtte omlesses. En episode fra denne situasjonen husker jeg godt. En av sjåførene i de bakerste bilene, en liten nervøs kar fra Levanger, kom springende fram og ropte at vi måtte skynde oss for tyskerne var like bak. Da foregikk det kamper på Fossem. Det var den senere så berømte Henry Rinnan. Endelig kom kolonnen seg videre og vi nådde Valøy. Der skulle det komme et tog og plukke oss opp. Det var ikke noe tog der. Natta tilbrakte vi på Valøy. Tidlig om morgenen var toget på plass. Lastebilene ble kjørt ombord i toget og vi nådde endelig Snåsa.Første natta var vi innlosjert på skolen der. Neste natt overnatta vi på en gård i nærheten . Til sist ble gården Granabakken oppholdsstedet vårt. Tyske fly ble oftere og oftere observert. Det kom styrker nordfra, fra IR 14, for å hjelpe til. Det skjedde en fryktelig ulykke på Valøya da to tog kolliderte. Mange fra IR 14 omkom, og det ble opprettet et lasarett på Sem i Snåsa.

"No kjæm det fly!"

Så kom bombene. Det var frokost og vi satt å så opp på Parnasgårdene som lå på en høyde i forhold til oss. Plutselig såg vi folk som kom springende ut av husa og inn i gjødselkjelleren. Jeg husker noen ropte:"No kjæm det fly!" Så smalt det. Alle som satt rundt bordet gikk i golvet. En løytnant havna på grunn av trykket inni spisskammerset. Til og med døra var lukka igjen etter ham. Etter denne episoden gikk vi ned i en jordkjeller under gården. Det var et trangt rom, og jeg fant ut at det var bedre å gå ned i den vanlige kjelleren enn å sitte nede i det trange hullet.

Del tre vil bli publisert 4. mai.

Felttoget i Nord-Trøndelag