Flyangrepet på Namdalseid

- Tirsdag 30.april 1940 er nok en dag jeg vil minnes så lenge jeg lever. Det var da tyskerne slapp sine ødeleggelsesvåpen over Namdalseid sentrum.
Felttoget i Nord-Trøndelag

Solveig Bosnes Wengstad, f. 1925, var datter av meieribestyrer Julius Bosnes. Familien bodde i meieriet på Nnamdaseid. Her forteller hun hvordan hun opplevde bombinga i 1940:

Fra Årsskrift 1997 for Beitstaden Historielag, fra side 4, gjengitt med tillatelse fra Beitstaden Historielag)

Tirsdag 30.april 1940 er nok en dag jeg vil minnes så lenge jeg lever. Det var da tyskerne slapp sine ødeleggelsesvåpen over Namdalseid sentrum. I alt 30-40 bomber ble det sagt. Namsos og Steinkjer ble bombet henholdsvis 20. og 21. april. Da syntes far at vi fikk krigen så nært innpå oss, at han besluttet å stanse driften av meieriet og permittere betjeningen.

På denne tiden befant det seg mange engelske soldater i ungdomshuset. De hadde stort lager av hermetikk og annet utstyr i uthuset på meieriet. Natt til 28.april tømte de lageret og forsvant uten å gi oss noen beskjed. Vi undret oss over hvorfor de reiste så plutselig – skulle det bety at tyskerne var i anmarsj? Mange rykter svirret, men ingen visste noe sikkert.

Det var mye snø denne vinteren, så jeg fant ut at jeg ville tråkke sti opp til skogen i fall det skulle bli aktuelt med en hurtig flukt. Da vi satt og spiste middag søndag den 28. ble det en fryktelig flydur. Det hørtes ut som om flyene skulle komme gjennom taket. I ettertid forsto vi da at tyskerne forberedte tokten (bombinga) og drev og fotograferte. Vi levde i spenning de neste dagene.

Tirsdag 30.april skulle mor og jeg vaske klær. Det skjedde i fyrhuset. Min søster skulle lage middag. Far og min bror, som akkurat da var heime, vasket ost i kjelleren. Plutselig ble det et fryktelig smell. Vi svatt til og løp til utgangsdøra for å se ut. Der møtte det oss et fryktelig syn. Uthuset hadde ramlet sammen som et korthus. Det var den første bomba som ble sluppet, og den traff Holiflata. Dette viste seg å være ei sprengbombe. Hadde den truffet meieriet, ville nok alt blitt jevnet med jorda. Far kom springende og ropte at vi måtte komme oss ned i kjelleren alle sammen. Min søster rakk så vidt å komme seg ned fra 2. etasje før neste bombe falt. Det var nok ei brannbombe. Den falt akkurat ned der hvor mor og jeg hadde stått. Vinduer og dører ble sprengt i stykker, og det ble stummende mørkt. Far ropte at vi måtte komme oss ut herfra, ellers ble vi levende begravd. Vi ålte oss ut gjennom et kjellervindu og sprang opp mot skogen. Da kom det til nytte at jeg hadde tråkket opp sti. Min søster og jeg kom oss fort dit, men kunne ikke forstå hvor det ble av de andre? Det skulle bli lenge før vi så dem igjen.

Min mor klarte ikke å komme seg ut av vinduet, og da ble far og min bror igjen hos henne. De hadde prøvd å ta seg opp til 2. etasje for å prøve å redde noen eiendeler, men brannen var så eksplosiv at det var lite og intet de fikk med seg.

Min søster og jeg ravet rundt i djupsnøen, redde og fortvilte, og klamret oss tilnoen trestammer da vi hørte flydur på nytt. Det var nok tyskerne som kom tilbake for å se om de hadde gjort godt arbeid. Da hørte vi knitring og så at tretoppene ble smadret. ”De skyter etter oss”, ropte jeg. Var det mulig? Om litt hørte vi bildur, og vi sprang ned til veien. Da kom en lastebil til syne. Vi viftet og ropte og fikk stanset bilen. Det viste seg å være 2 fylkesbilsjåfører som skulle til Namsos. Vi var glade for å få sitte på, og kjørte avgårde i full fart.

Men kjøreturen tok brått slutt, for da vi kom til Berreveien hørtes flydur på nytt og vi måtte raskt søke ly. Vi var heldige og fant ei berghylle som vi gjemte oss under. Flyene kretset like over hodet på oss, og jeg var stiv av skrekk. Jeg er overbevist om at sjåføren ble både øm og blå etter mitt faste grep. Da det ble stille igjen, krøp vi fram fra skjulestedet og begav oss oppover til Berre. Der fikk vi komme i hus på kåret til Oddleiv Berre.

Vi var svært engstelige for vår bror og våre foreldre. Langt om lenge kom Olav Havik gående, husker jeg, og vi spurte om han hadde sett noe til dem og hvordan det hadde gått med meieriet. Han visste ingenting om noen, men kunne fortelle at meieriet var nedbrent. Vi ante det verste. Det kom etter hvert mye folk fra Sentrum som søkte ly på Berre, men ingen kunne gi oss noe trøst.

Endelig, seint på kvelden, kom mor og far gående, og vi ble jublende glade. De kom bærende med et stort knytte mellom seg. Det viste seg å være et laken som rommet de få eiendelene som de hadde klart å redde.

Etter en stund kom også min bror. Han hadde strevd med å ta hånd om husdyra våre. I uthuset hadde vi 6 grisunger og 5 høner som viste seg å være i live. Han hadde stappet hønene i en sekk og stuet både dem og grisungene bak i bilen. Så hadde han kjørt til Arne Buvarp og spurt om husrom for dyra, og det avr greit. Det hører med til historien at de to hønene som var nederst i sekken var døde ved framkomsten. Bilen hadde min bror parkert inne i en grusgruve, og dagen etter ble den stjålet av tyskerne.

Men da vi var samlet i kårstua på Berre denne kvelden, ble gården inspisert av tyskerne. To høye befal begynte å rote i våre eiendeler. De ble svært interessert i et orienteringskart over fjella på Namdalseid. Dette tilhørte min bror. De brettet det ut på bordet og pekte og gestikulerte. Det var tydelig at de ville ta det.

Da reagerte min mor. Her satt vi ribbet til skinnet. Hadde mistet både heim og eiendeler, og så ville de som var skyld i det hele stjele fra oss det vi hadde reddet. Hun understreket sin harme og hat ved å løfte knyttneven mot en av dem, og det kom en strøm av skjellsord på ”trøndersk”. Ordene forstod nok ikke tyskeren, men kroppsspråket ble nok oppfattet riktig. Han brettet kartet pent sammen, hilste til lua og forsvant.

Far fikk leie et rom i kjelleren på samvirkelaget, og fikk satt igang mottak av gårdssmør ganske fort. Planene om gjenoppbygging av meieriet ble også raskt satt i sving. Husker far syklet både til Namsos og Steinkjer for å rådføre seg med arkitekt, tinge arbeidsfolk samt forsøke å skaffe til veie byggematerialer og annet nødvendig utstyr. Ingen lett oppgave i disse tider, men allerede høsten 1940 ble det feiret ”mønsåskainn” på meieriet, og i april 1941 kunne produksjon av ost og smør settes i gang igjen.

Innledningsvis sa jeg at 30.april 1940 er en dag jeg vil huske for alltid. Denne redselsfulle hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på meg som da var 14 år. i lang tid etterpå fikk jeg nifse assosiasjoner når jeg hørte flydur. Jeg hadde vel fått det som kalles bombesjok

Felttoget i Nord-Trøndelag