- Et uhyrlig forræderi

Dette uhyrlige forræderiet som, i dette tilfellet er begått ikke bare av engelske politikere, men også av soldater. I Norge holder folk på å våkne, og der vil ”engelsk hjelp” engang bli et legendarisk begrep. Hos den norske soldat er dette allerede i dag tilfelle.

Etter at de britiske styrkene hadde forlatt Norge, kunne tyskerne forsyne seg med henlagt utstyr. Her har tyske soldater funnet britiske hjelmer. Wilhelm Dege kaller de alliertes retrett for et uhyrlig forræderi mot de norske soldatene. Foto utlånt av Tore Greiner Eggan.

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 19. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk:

Tilfeldighet?

Er det ikke skjebnens ironi at disse mennene, som er så godt informert om fienden, vet så lite om hva som skjer bak deres egen front? Er det en tilfeldighet at de norske etterretningsenhetene stadig vekk blir hindret i sitt arbeid i den engelsk-franske sektor, at ledningene der blir systematisk ødelagt og at det nettopp den 2.mai ikke er mulig å komme i forbindelse med Namsos hele dagen lang?

Den første meldingen om den forestående innskipingen av de franske troppene vurderer Getz som forberedelse til det omtalte angrepet på Agdenes og tror enda mer på offensiven som nærmer seg. Ennå om kvelden den 2.mai kommer det en ordre til de siste norske enhetene om å gå i utgangsstillingene på angrepsfløya.

Et fullbyrdet faktum

Ved midnattstid ankommer så meldingen om at engelskmennene og franskmennene har forlatt Namsos med sine skip. Getz og hans menn står helt alene. Tyske tropper rykker fram mot Namsos gjennom de forlatte stillingene uten å møte motstand. Den tyske ledelsen vet som alltid å utnytte et gunstig øyeblikk. Den norske brigaden er i en høyst usikker situasjon, for flanken er omringet, og man er truet i ryggen. Tatt i betraktning av den situasjonen de er i, er brevet fra den engelske øverstkommanderende, Carton de Wiart, der han stiller sine allierte overfor et fullbyrdet faktum, noe som fortjener å bli gjengitt ordrett:

Kjære oberst Getz!                                                                                                                                               2.Mai 1940

Jeg beklager på det dypeste å måtte meddele Dem at vi må forlate dette området. Enhver av oss føler dette meget sterkt.

Vi lar en del materiell bli værende her og håper at De vil komme og ta det med Dem. Jeg vet at det vil være av stor verdi for Dem og Deres tapre tropper. Vi håper også at vi kan komme tilbake for å hjelpe Dem med å føre Deres kamp til en lykkelig slutt.

Ærbødigst, Carton de Wiart

Bitende hån

Vi kan vanskelig tenke oss noe som bedre viser hva engelsk respekt for avtaler betyr. Det virker som bitende hån når engelskmannen til slutt henviser til ”det verdifulle materiellet” som nordmennene i fire uker forgjeves har bedt om.

I nøkterne ordelag konstaterer Getz at også dette materiellet, som altså ikke kunne lastes om bord ved den overilte flukten fra Namsos, ble skutt i stykker av de allierte. Resten falt i hendene på de tyske styrkene som rykket inn.

Intet valg

Troppen som er blitt forrådt og allerede omringet, har intet annet valg enn kapitulasjon, som motstanderen så  gjennomfører på ridderlig vis. De norske enhetene blir værende i sine kvarter og holder selv vakt over våpen og utstyr. Få dager senere får de friheten tilbake gjennom Førerens forordning.

Det ville ikke ha noen hensikt å diskutere hvor vellykket den engelsk-fransk-norske offensiven i Trøndelag kunne ha vært. Tysk ledelse og tysk styrke mestrer fortsatt de vanskeligste forhold i angrep så vel som forsvar – og det ikke bare i Norge.

Det man må merke seg, er det uhyrlige forræderiet som i dette tilfellet er begått ikke bare av engelske politikere, men også av soldater. Man må nok ty til engelsk historie for å finne eksempler av lignende art. Polen og Finland førte an, og Dunkerque og Oran har i mellomtiden fulgt etter. I Norge holder folk på å våkne, og der vil ”engelsk hjelp” engang bli et legendarisk begrep. Hos den norske soldat er dette allerede i dag tilfelle.

Det var en uke full av enorm spenning, som hvilte tungt på ledelse og tropp før det som nettopp er beskrevet, utspilte seg.

General W. hadde ikke nølt et øyeblikk med å innta og sikre Steinkjer i dristig driv selv mot en overmakt som var nesten 20 ganger større. Men nå hadde man mistet kontakten med den flyktende motstanderen. Det var umulig å gjenvinne kontakten ved hjelp av rekognoseringspatruljer, selv om de var utstyrt med truger.

De uendelige, tause skogene slukte mennesker og kjøretøy, og alle de tre motstanderne var mestre i å kamuflere seg. Snø som stedvis var over en meter dyp, forbød enhver rekognosering med motorkjøretøy.

Felttoget i Nord-Trøndelag