Et smil i trette og utslitte ansikter

4. mai: Plutselig kommer et kjøretøy i stor fart mot oss. Det hvite flagget blafrer i bilvinduet.

- Det hvite flagget blafrer i bilvinduet. En norsk offiser går ut av bilen. Han gir opp den nytteløse kampen på engelskmennenes og franskmennenes side

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 19. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk:

Hvitt flagg

Plutselig kommer et kjøretøy i stor fart mot oss. Det hvite flagget blafrer i bilvinduet. En norsk offiser går ut av bilen. Han gir opp den nytteløse kampen på engelskmennenes og franskmennenes side. Et smil legger seg rundt våre trette og utslitte ansikter.

Møysommelig stamper kolonnen vår videre framover. Klokka er blitt ett. I måneskinnet dukker det opp noen bondegårder. ”Alle stopper!” lyder det. Etter en rask beslutning velger vi å ta inn her. Et fjøs gir så vidt nok plass til å strekke ut slitne lemmer. Vi kjenner at det er kaldt. Forskjellen mellom dag og natt er spesielt følbar her oppe i fjellet. Kl. 3 er det plutselig vekking. Vi må skynde oss. Vi er dekket av et støvlag og gnir oss i de såre øynene idet vi bøyer oss og raskt strekker på lemmene. Kjøretøyene våre har i mellomtida tatt oss igjen og kjører fram på rekke og rad. Raskt blir noen av dem tømt, og vi infanterister får nå muligheten til å bli kjørt. På dette grytidlige tidspunktet ser vi at vi befinner oss på et lite sted som heter Namdalseid.

Vakkert landskap

Gjennom utallige svinger går det så videre. Øynene våre kan nå i større grad glede seg over det vakre landskapet. Smale fjellbekker strømmer ned fjellsidene, og i den trange dalen strekker det seg marker som ennå er snødekt. Kjøreturen blir spennende. Bilene slingrer fra side til side når de farer gjennom svingene. De ligger på skeive og er nær ved å velte. Her har man aldri den samme trygge følelsen som man har på tyske veier. En fjellbekk med krystallklart vann renner dypt der nede, og den er temmelig bred.

Plutselig stopper bilkolonnen vår opp. Vi kommer ikke videre. Fienden har sprengt ei bru over ei elv før han dro videre. Høye kommandorop gjaller: ”Alle ut av bilene!”  Først nå ser vi at brua fører over ei elv som munner ut i en bred innsjø der overflata ennå er dekket av snø og is. Snart har man funnet fram til en trasé som raskt og sikkert fører oss over isen.

Det gjelder å få de tunge lastebilene over isen uten å risikere noe. Vi blir nå til pionersoldater. Ca. én kilometer fra brua ligger det svære trestammer lagret. Alle mann har nå fullt opp å gjøre for ikke å senke tempoet i framrykkingen. Lange, tunge trestammer blir transportert fram. Opp i mot tusen stammer har vi menige soldater slept fram til slutt og festet til isdekket på innsjøen. Meter for meter vokser den provisoriske brua i lengderetningen. Her venter ingen på frokost. Raskt tar man en slurk av feltflaska, raskt dyttes et stykke brød inn mellom tennene, og så går man løs på arbeidet igjen med taktfaste rop.  Snart ser vi hvordan anstrengelsene gir resultater. Det skjønner vi idet det første kjøretøyet har kommet seg uskadet over den provisoriske brua. Så følger med korte mellomrom kjøretøy etter kjøretøy. Tause, men med forundrede blikk står beboerne på et gårdsbruk i nærheten og stirrer. Man ser det tydelig på dem hvor imponert de er over at alt er gjennomført i slikt et tempo. Lastebilene kjører igjen fram i en lang rekke, og etter et par minutter kan kolonnen vår kjøre videre.

Det går mot middagstid. Igjen ligger landskapet i solskinn. Her er alt fortsatt dekket med lysende hvitt. I vår åpne lastebil suser vi i skarpe slyng ned langs fjellsidene, overalt med fri utsikt over de mektige, høye, snødekte fjell og daler. I et juv renner en fossende fjellbekk ved siden av oss. Den hopper av sted over steinene i full fart og kan likevel ikke holde tritt med tempoet vårt.

Det man trenger på disse veiene, er dyktighet bak rattet og intet annet. Veien bukter seg som en slange. En kort stund er veien ennå bred, men snart smalner den igjen. Like før stedet Bangsund stopper kolonnen vår opp enda en gang. Igjen lyder ordren: ”Alle ut av bilene!” Igjen har fienden sprengt ei bru etter seg. Den fører over en smal fjordarm, som imidlertid er totalt isfri. Her er det umulig å bygge ei provisorisk bru på kort tid. Rundt omkring på stranda er det en del små, smale båter, og vi setter over i dem.  Én båt tar tre mann med bagasje, ammunisjon og en sykkel.

Felttoget i Nord-Trøndelag