- De så jo ut som mennesker

Erling Lorentsen (80) har klare minner om krigsutbruddet og evakueringen fra Steinkjer før bombingen av byen. Han husker også hvor overrasket han ble som 7-åring over at tyskerne så ut som mennesker.

Erling Lorentsen (80) blar i en av de mange fotoalbumene med bilder fra oppveksten og krigsårene i Steinkjer.

Felttoget i Nord-Trøndelag

- Etter bombingen av Steinkjer, og det jeg hadde hørt om tyskerne etter krigsutbruddet, hadde jeg i mitt barnesinn forestilt meg tyskerne som troll. Det var da vi returnerte til byen etter evakueringen i Ogndal vi ble stoppet av en kontrollpost med to smilende soldater jeg etterpå sa til moren min: «Men de så jo ut som mennesker».

Ved krigsutbruddet bodde Erling i nybygd hus på Nordsihaugen sammen med faren Olaf, moren Harda og sin fem år eldre søster Bjørg. Erling og søsteren gikk på folkeskolen i bygningen som unngikk bombene og som i dag er en del av Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- De hadde gjort i stand et rom i kjelleren vi skulle gjemme oss i dersom det var flyalarm. Jeg og søsteren hadde imidlertid fått beskjed om å komme oss hjem raskest mulig dersom alarmen gikk. Søsteren skulle løpe, mens jeg hadde fått låne sykkelen av mor. Den var hun ellers veldig redd for.

Evakuert til Ogndal

Et par dager før bombingen av Steinkjer var Erling, søsteren og moren evakuert til gården Nedre Overrein i Ogndal. Bestekompisen Asbjørn Ramberg og familien var også blant dem som ble evakuert til samme gården. Det var fullt i alle rom, og trangere skulle det bli. Erling husker han delte rom med Olav Overrein som var sønn på gården. På selve dagen for bombingen, den 21. april, husker Erling at det var stor aktivitet med tomotors fly. Senere hørte de lyden av bombingen og røyken som steg opp fra byen.

- Jeg husker hva bonden på gården, Nils Christian Overrein, sa da han hørte smellene og så røyken stige opp fra Steinkjer: «Nå trur æ dem gjær nå gæli ja», med henvisning til okkupasjonsmakten.

Den store gjestfriheten

Utpå dagen kom det et tog av folk fra Steinkjer oppover mot gården. Mange gikk til fots, mens andre syklet, og alle hadde med seg sekker med det aller nødvendigste. På Nedre Overrein lå det folk over alt den natta og de neste par nettene, og gårdsfolket Nils Christian og Lina trakterte alle med mat. Men med mange munner å mette gikk det fort tomt for mat i spiskammeret på kjøkkenet og Erling som lekte på kjøkkenet overhørte hvordan husfruen ropte på Nils Christian og sa «at vi har ikke noe mer mat». Da svarte Nils Christian: «Vi har da mat på stabburet kjerring!» Erling sier at dette episoden minner han om den store gjestfriheten som rådde på gården.

Utover ettermiddagen på bombedagen husker Erling hvor redd mora var for faren Olaf som var på arbeid på politistasjonen også på selve bombedagen. Gleden var stor da han kom kjørende til gården utpå kveldingen. Faren hadde fått den ene armene ut av ledd da han og politimester Tovsen flyktet mot Nordsihaugen da bombene falt rundt dem.

Husker brentlukta

Etter et par netter på Overrein dro familien til Erling og noen andre familier til Vålen skole. Han husker at det var knapt med mat og at mora gikk både til Røysing og Skjellegrind for å få kjøpt noe mat. Fem-seks dager etter at de evakuerte fra Steinkjer kom familien tilbake til byen. Familiens hus på Nordsihaugen sto fortsatt, men vassforsyningen var brutt.

- Det jeg husker best fra gjensynet med den utbombede byen var den sterke brentlukta og vannet som sprutet fra mange ødelagte vassledninger. Lukta hang i lenge, og jeg husker fortsatt den spesielle lukta.

Skolegangen kom også i gang igjen. Erling husker at han gikk på skole både på Hegge gård, på skogskolen og i Frelsesarmebrakka som ble reist nede i byen.

Felttoget i Nord-Trøndelag