Elg på bytur!

 
Les den vanvittige historien om Otto Schulz sin tamelg «Hans», som fulgte etter godseieren overalt – også på bytur!

Historien om Hans begynner en sen sommerdag, sannsynligvis i 1907, da Otto Schulz og jaktlos Per Vaag hadde gjennomstreifet strekningene Gauptjønnsaksla og Lurusneisen etter bjørn, og hadde kommet fram til Gressåmoen. Mens Schulz byttet klær, kom Per Vaag inn og sa: – «Her gjennomtråler vi fjellet etter storvilt, og så har vi et her på gården», Per tok Schulz med til ei høyløe – og der lå en elgkalv i sitt rødbrune ullhår og så riktig fornøyd ut.

Den lot seg rolig stryke av Schulz. En fjellmann hadde fanget inn elgkalven, og var på veg til bygda for å få lensmannens tillatelse til å beholde den. Det gikk imidlertid ikke så bra. Lensmannen kunne ikke hindre at fjellmannen fikk en bot på 200 kroner og 10 dagers fengsel for innfangingen av kalven. Schulz betalte boten og mens fjellmannen satt inne i 10 dager, beholdt Schulz kalven til odel og eie.

Schulz forteller omstendelig, men interessant og levende, om temmingen av elgkalven og transporten av den til Egge gård. På Egge fikk kalven, som nå hadde fått navnet Hans, først bevege seg fritt, og Schulz forteller at han sjelden misbrukte friheten. Det hendte at Hans ikke holdt seg i ro på Egge. Det var når en ustyrlig lyst på epler og appelsiner kom over ham. Da styrtet han seg med uimotståelig kraft ned til torget i Steinkjer, forteller Schulz, og forsynte seg av hjertens lyst av kurver og kasser som der var oppstilt for salg, og overlot til Schulz siden å betale selskapet. Også fruktbutikkene i Steinkjer besøkte han til tider, når dørene sto direkte åpne.

Videre forteller Schulz: «For det meste holdt Hans seg tett inntil garden, og da ruslet han omkring og bar seg for at jeg skulle komme ut til ham. Dette gikk meg til slutt så på nervene at jeg lot innrette en fire meter høy innhegning for ham på et område som var 500 kvm, og som med unntak av beitingen ga ham alt han ønsket seg, når man da vil se bort fra selve frihetsberøvelsen. Foranledningen til innesperringen var at han tuslet etter en fredelig spaserende dame, bare fordi han likte selskap. Han kunne umulig vite at han nesten hadde skremt damen til døde, men den avgjørende foranledning til innesperringen var da jeg hadde tatt ham med til Steinkjer for å bade, og han straks kastet seg ut i elva. Nettopp da var skolen slutt og guttene som kom derfra gjorde selvsagt et lurveleven da de oppdaget Hans ute i vannet. Det tok han meget ille opp. Som et lyn kastet han seg opp av vannet og for løs på den nærmeste gutten som han ga et kraftig slag etter hodet. Det gikk så fort for seg at jeg – selv om jeg sto like ved – ikke kunne komme imellom i rett tid. Til alt hell streifet Hans bare guttens lue, ellers kunne saken ha løpt av adskillig alvorligere. Dette var også den eneste gang Hans hadde foretatt seg noe alvorlig med menneskeheten. Som følge av disse hendelsene kunne jeg ikke for min samvittighets skyld ta ansvaret for å la ham løpe fritt omkring, og da ble Hans innesperret. Han var da 2 år gammel og allerede ordentlig sterk.

Av andre eventyr kan jeg videre berette om da vi en aften lyttet til en konsert i «Steinkjer Arbeidersamfunds lokale. Plutselig åpnet døren seg og Hans, helt tildekket med snø, lunket inn, gikk uten nøling hen til der jeg satt og la seg rolig ned ved mine føtter. Panikk oppsto det ikke, da det hele publikum allerede var blitt vant til ekstravagansen Hans har, som alle elskede barn, gitt meg mange bekymringer.

Jeg ønsker heller aldri mer å holde dyr, bortsett fra katter og hunder, for når man holder av dem, kommer sorgene av seg selv. Tross all pleie og omsorg lar det seg ikke gjøre å avverge ulykkestilfeller! Det første inntraff på det viset at Hans, som alltid opptok mine spor, sa snart han traff på dem, fulgte etter meg på høylemmen uten at jeg visste det, og istedenfor a holde seg etter midtgangen, kuttet av et hjørne for a nå direkte fram til meg. Dermed styrtet han ned fra den høye hellbrua og ble liggende nedenunder som livløs. I lang tid led han av følgene av dette uhell. I hans unge liv var den første store smerte kommet.» Schulz forteller så om den dramatiske hending da elgkalven fikk revet opp buken på et spisst stakittgjerde i naboskapet. Ved venners hjelp og tålmodighet fra Hans berget han den gang livet, men i seks uker måtte han henge i en sele slik at føttene bare så vidt kunne berøre bakken. Han ble likevel aldri den samme, gamle, forteller Schulz, gevirdannelsen ble også betydelig mindre enn normalt, og for øvrig ble han heller ikke så «aparta».

«En vakker sommeraften», forteller Schulz «spaserte jeg med Hans ned alleen som fôrer fram til min gard. Da kom en hestekjører, og på vognen befant det seg to ytterst drukne menn fra naboskapet som holdt et svare leven med sang og skrål. Jeg ville på grunn av deres tilstand, gå av vegen, og smatt derfor bak en busk. Jeg kunne imidlertid ikke avstå fra å si et «god aften» fra min plass da de ikke kunne se meg. Hans sto dessuten i vegen foran meg. Den ene ropte «Hvem er det?» «Det er meg, Hans», svarte jeg halvt i spøk. «Jaså, er det du, Hans», ropte hovedsangeren tilbake, og beroliget kjørte de begge videre.»

«I Hans» tredje leveår satt vi en søndags ettermiddag hos venner og drakk kaffe. Da lød det i telefonen: «Hans er brutt ut, han har slått ned innhegningen, er løpt ned til fjorden og svømt over til den andre siden (Løsberga). Straks avbrøt jeg besøket, for heim, kledde meg om for fjelltur og fylte en ryggsekk med epler. Så kjørte jeg til den andre siden av fjorden, steg ut og beveget meg henimot Oftenasen, hvor jeg formodet at Hans var. Etter å ha streifet om på kryss og tvers, fant jeg ikke bare hans friske spor, men også spor av andre elger. Sannsynligvis hadde han fatt vær av sine ville stammefrender over fjorden, selv om det er ca. tre kilometers avstand – denne lokkingen hadde han ikke kunnet motstå. Undervegs strødde jeg her og der epler og innrettet mine veger slik at de alle førte til et skur som sto tomt, i vissheten om at Hans – om han støtte på mine spor – nå som alltid ville følge dem. Så bad jeg eieren på den nærmeste gård om å få lov til å tømme en sekk med epler, som jeg skulle sende ham, i skuret, og om han fra en tid til annen kunne se etter om Hans hadde innfunnet seg i mellomtiden. I så fall måtte han stenge døren for skuret. Alt gikk som i teatret. Allerede den annen dag fikk jeg beskjed om at Hans satt i fella. Straks bega jeg meg dit bevæpnet med en sekk epler og appelsiner. Gjensynsgleden var straks stor på begge sider. Etter at jeg hadde veket unna for et mislykket omfavnelsesforsøk gjorde Hans seg til rette med de medbragte delikatessen, og fulgte meg da som et lam gjennom hele Steinkjer tilbake til innhegningen som var satt i stand. For å forhindre ulykker med møtende hester, gikk en av mine venner 100 meter foran oss for å advare disses sjåfører. Det løp imidlertid av uten ubehagelige mellomspill. Etter hva det ble fortalt meg senere, hadde Hans på den andre siden av fjorden møtt en hestekjørende som han hadde fulgt etter et langt stykke-. De som befant seg i kjøretøyet ble forskrekket over dette «udyret» som satte etter dem, noe annet var vel ikke å vente.

De pisket på hestene i en stadig hurtigere gangart. Men dess hurtigere de kjørte, desto hurtigere satt Hans opp etter dem, inntil han endelig slapp og forsvant mot Oftenåsen. Hesteekvipasjen raste imidlertid videre til de endelig følte seg sikre i Steinkjers gater».


Alle bildene er fra  Otto Schulz sin egen bok «Im banne es Nordlichs»som kom ut på forlget J. Neumann-Neudamm i 1931, og viser elgen «Hans» i forskjellige situasjoner i Steinkjer og ved Schulz sin Egge gård.

En lengsel mot jegerdrømmen

Storjegeren Otto Schulz sin jegerdrøm var Nord-Trøndelag og elgens rike.



Felte rekordelg på første jaktdag

Jaktlag i Namdalseid skjøt elgokse på 14 spir og 344 kilo.



Har skrevet 14 bøker om villmarken

– Jeg vokste opp med fortellere, sier John Sivert Opdahl. Nå skal han dele noen av sine egne historier med Trønder-Avisas lesere.

Trønder-Avisa er opptatt av å ha en saklig og åpen debatt på vår nettutgave. Vi kontrollerer alle innlegg før de kommer på trykk på samme måte på nettutgaven som på papirutgaven. Debatten er åpen for publisering fra kl.07.00 (08.00 i helgene) til midnatt, Du kan gjerne sende inn innlegg på andre tidspunkter men de blir ikke publisert før vi har gått gjennom innleggene.

Vi forbeholder oss retten til å fjerne, forkorte eller redigere innlegg som sendes inn. Ditt fulle navn må fremgå av brukernavn, signatur i kommentaren og/eller Facebook-profil.

Vi har valgt å sette opp et sett av regler for debatten på vår nettutgave
  • Bruk fullt navn.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere andre debattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger blir ikke akseptert.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på t-a.no.
  • Trønder-Avisa har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
Innlegg som bryter med våre debattregler, vil ikke bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke forholder seg til disse overholder reglene.
comments powered by Disqus