En varslet ulykke

«Bered eder, det forestår Verdal en stor ulykke». Hver søndag og helligdag i sju måneder før Verdalsraset, sa Vukupresten, res. kap, Johan G. Klute disse ordene fra prekestolen.

Dette bildet viser Nessflata etter raset.

Presten Johan G. Klute.

Før i tia

Presten hadde dette fra en visjon han hadde fått i god tid før raset. Johannes Minsaas skrev i en artikkel i 1959, at han selv flere ganger hørte Klute framføre disse ordene fra prekestolen.

En kveld, sent på høsten 1892 kom Klute kjørende i sin karjol fra Verdalsøra oppover dalen til Vuku hvor han var kapellan.

Prestegården lå den gang, som nå, like ved Vuku kirke. Kjørevegen til Vuku gikk forbi Olavsstøtta og daværende Stiklestad prestegard, Uglen, videre over en djup dal straks før garden Follo, over Jermstadhaugen øst for Follo, Feiradalen og videre østover.

Ukjent mann

Da Klute kom opp på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bislet på hesten og stoppet den. Som rimelig var, ble Klute både forundret og irritert, og sa:

– Hva skal det bety å stanse meg her på vegen? Hvis det er noe De vil snakke med meg om, kan du treffe meg på kontoret!

Mannen svarte ikke, men slapp taket i bislet. Det var ganske mørkt og presten så ikke hvor det ble av mannen.

Klute kjørte heim så raskt som han kunne etter den dårlige vegen. På prestegården leverte han hesten til drengen, og gikk inn på prestekontoret hvor han skulle legge fra seg noe.

Han tente et lys og så da en mann sitte pa stolen ved ovnen og presten syntes det var den samme han hadde mott oppe på Jermstadhaugen og sier ganske strengt:

– Hva vil De meg?

Mannen svarte:

– Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!

Med det samme han hadde sagt dette var stolen tom og mannen borte. Det var denne meddelelse Klute bragte videre fra prekestolen sa ofte som han hadde anledning til det.

Mennene på brua

En natt, vinteren før utraset, kom drengen, Andreas, og en av husmennene på Vestre Hallem, Petter, kjørende gjennom gården på Follo. De kom fra kverna i Ulvilla med hvert sitt mel-lass. Det var over midnatt, sledeføret var fint, klart måneskinn og derfor ganske lyst.

Fra Follo gikk vegen nedover en bratt bakke ned til bekken i Follodalen, hvor det var ei murt hvelvbru over bekken og på skrå opp bakken på den andre sida. Begge kjørerne hadde bjeller på hestene - de hørtes godt når de kom.

Da de svingte rundt husa på Follo fikk de begge, omtrent samtidig, se to menn som sto midt pa brua og pekte rundt seg, både hit og dit. Andreas, som kjørte først, kjørte rett mot karene som sto på brua.

Han mente de måtte høre bjellene, så de gikk til side, men de sto som fastspikret. Han vikte da hesten til høyre side, helt ut til rekkverket pa brua. og det var sa vidt plass for at hest og lass kunne komme forbi. Da han kom opp på siden av mennene, ble de plutselig borte.

Les mer: Natt til tirsdag er det nøyaktig 122 år siden 116 mistet livet i Verdal

Utrasnatta raste gårdene og landskapet omkring ut, mens brua. som før utraset hadde ligget på det laveste punktet i rasområdet, ble stående igjen på en liten høyde. Som det høyeste punktet i rasgropa, og var i mange ar en turistattraksjon. Nå er brua borte og den lille skogåsen som oppsto, er i stor grad utplanert til jordbruksformål, men er ennå godt synlig.

Så «syner»

Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad i utmarka med buskapen. Garden Kvelstad ligger pa sørsida av elva et stykke ovenfor utraset.

Utmarka, som gutten og buskapen befant seg i, var noe høyere og nærmere raset enn selve gården. Dette var en strålende fin maidag og gutten hadde lagt seg ned pa marka for a hvile. Han lå pa ryggen og glante pa noen lette hvite skyer pa den lyse varhimlen.

Da hørte han noen ro nede på elva, reiste seg opp og sprang bort på bakkekanten for å se.

Da får han se en svær demning, tvers over elva, fra Eklo. Pa nordsida, mot Melbylandet på sørsida. Demningen besto av blautleir, og i leirmassone så han bester og kyr som basket for a komme til lands. Fra demningen var det en stor sjø som strakte seg helt opp til Vuku.

Vannet sto så høyt at det gikk opp på vinduene på hans åard, Kvelstad.

Fra demningen og i retning Kvelstad rodde to mann i båt. Gutten ropte at han matte få sitte på hjem og la på sprang nedover bakken.

Da han kom ned til sjøen, var det ingen sjø, det var bara elva. Demningen var også borte, det samme med båten og de to rorne. Gutten førdsto ingenting, ble helt fra seg, sprang heim og var helt forstyrra, likblek og fikk ikke fram en lyd.

Sanndrømt

Folk på gården sa at det var noe galt fatt med gutten. Snakket vennlig til ham og spurte om han hadde sett noen udyr i skogen om dagen, eller om det var noe galt med besetningen som ennå ikke var kommet heim.

Omsider fikk gutten stemmen tilbake og fikk fortalt hva han hadde sett. Folka mente han hadde sovnet og drømt, og var blitt oppskaket av drømmen.

Natta etter våknet folket på Kvelstad av den voldsomme duren og støyen som raset laget, og demningen over elva var akkurat som gutten hadde fortalt han hadde sett dagen før.

Vannet i elva stoppet opp mot demningen og etterhvert ble det en sjø som gikk helt opp til Vuku og så høyt som gutten hadde sagt.

Forvarsler på Krag

Krag var en av større gardene som forsvant helt ved raset i Verdal. Ove Haugskott hadde kjøpt garden i 1891, men i 1892.

Året før raset, ble Krag drevet av Johan Gran, trolig i forpaktning. Mens de i høstonna dette aret holdt på med stauring av korn, sank jernstauren ned i jorda av egen tyngde sa mye at den ikke var synlig.

Dette skjedde mens arbeidsfolket var inne og fikk i seg mat. Johan Gran tok dette som et ille varsel og flyttet fra Krag. @

På Krag sto det et noe uvanlig tuntre, ei gammel stor eik. Om treet ble det sagt at dersom det ble hogd, ville det føre til ulykke for garden. Ove Haugskott syntes treet var til besvær, tok ingen notis av spådommen, og felte eika.

Rasnatta var det tre personer på Krag. Foruten eieren, Ove Haugskott, husholdersken Laura Sogstad og budeia Marta Sakariasdatter. Samtlige fulgte med raset, men berget livet. Ove og Marta, samt husrestene, havnet pa andre siden av dalen, ved Sundby, begge med store skader og varige men. Hun matte amputere en fot.

Laura Søgstad havnet pa en sandbanke helt nede ved Rosvold hvor hun satt i bare nattøyet i flere timer før hun ble tatt hand om av redningsmannskapene. Hun ble oppdaget fordi hun viftet med underskjørtet, og hun var sterkt nedkjølt da hun ble bragt på land.

Hesten nektet

Doktor Albert Strøm var kommunelege i Verdal. Natten mellom 18. og 19. mai 1893 kom han kjørende fra Vuku heimover, mot gården Ekle ved Stiklestad hvor han hodde. Om denne kjøreturen har han fortalt i ei fortelling som i flere utgåver var en av klas sikerne i Mordal Rolfsens lesebok for folkeskolen:

«Da jeg kom på høyde med gården Jermstad stoppet hesten brått. Jeg ser meg om til alle kanter, men kan ikke se noe til hva den ble redd for. Jeg driver på hesten, og den bråvender. Jeg tvinger den til å vende om igjen og gir den et par skikkelige rapp med sveipa. Da setter den i vilt trav bortefter vegen og er ikke til å holde og i rasende fart gikk det omtrent 3 kilometer. Da sakker den pa farten og ganske snart stopper den. Da hører jeg det rulle og suse bak oss. Det var torden, men det var ikke torden heller, en dump rallende lyd. Med enkelte brak imellom, og en underlig sus som av en storm. En ti minutters tid etterpå var jeg heime pa gården Ekle. Mens jeg holder på a kle av meg høres igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser opp over dalen, kan ikke se noe uvanlig, men hører stadig den sterke susen.

Min hustru var urolig, men jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt unna. Jeg gikk til sengs, men det var umulig å få sove, for jeg lå og grunnet på hva det kunne være. Da hører jeg noen springe over gården, det ringer voldsomt på dørklokka.

Jeg fyker opp, men før jeg når vinduet, hører jeg utenfra «Gården synker!» Nå ser jeg ut. Dalen ovenfor ligger som et eneste stort leir hav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss er det som leira formelig koker helt inn til hagen. Med klærne i hendene og med barna på armen sprang vi ut. Og sa bar det mot høyden, bare mot høyden, uten a snu oss, uten å se oss tilbake. Stanset bare kort for å puste. Vi hørte dumpe brøl av dødende dyr, menneskeskrik, og over det hele la en kvalm svoveltung luft. Vi vekket pa nabogårdene. Buskapene og hester ble sluppet, og i vildfart bar det med alle mennesker og dyr mot Hallemshøydene. Ennå visste ingen av oss hva som virkelig hadde hendt. Men snart kom flytende folk som fortalte om jordfallet. Og sa gikk solen strålende opp over asen den 19. mai. Det var en grufull morgen.

Rundt om pa haugene sto folk i hun drevis. lamslått av skrekk. Foreldre for gråtende omkring letende etter sine barn, barna etter foreldrene, ingen visste hvem som var reddet, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhavet. Men hvorledes var ulykken hendt? Hvor kom leirgjørmen fra? Hvorfor raste jorda ut?» 

Det er mange eksempler pa at hester og andre dyr har reagert med forskrekkelse ved opphold på omrader som kort etter har rast ut. Dette skjedde blant annet ved Hauganraset i Verdal året etter, da en tjoret hest slet seg og galopperte opp mot høgda og stoppet pa trygg grunn, like for stedet den hadde statt på raste ut. Ellers ville hesten ha omkommet.

Det er kanskje også verd a merke seg at blant alle kadavrene som lå synlig i den størknedo leira i Verdal, var det ingen ville dyr.

Svovellukt - et forvarsel?

Sterk svovellukt har vært fremtredande ved store ras i Trøndelag. Kvelden for storraset i Verdal, var det flere personer, som uavhengig av hverandre og på forskjellige steder, kjente en uforklarlig, fremmed, lukt. En av dem var Petter- Iver Pedersen, og han karakteriserte lukta som svovellukt.

Han og kona, Marta, hadde vært på besøk hos slektninger på plassen nedfor ved Rosvold, som også egentlig var hans heimplass. Sent på kvelden rodde de etter elva når de skulle heim, noe som var vanlig i den tida. Da kjente de en stram svovellukt og syntes at den kom fra elvevannet. Også ved prestegården, Auglen, ble lukta registrert sent pa kvelden før raset.

I boka «Land og Folk» gir Amund Helland en grei forklaring på svovellukt av kvikkleire når det kommer luft til. Dette kan kanskje tyde på at det allerede kvelden før var åpnet for raset som ble utløst like over midnatt. Noe av det siste som raste ut var av Prestegårdsskogen og endel av skogen havnet i selve rasgropa.

Denne artikkelen sto på trykk i Trønder-Avisa i anledning 100-årsmarkeringen av Verdalsraset i 1993. (Redigert)

Før i tia