Jord møtte himmel på Hilmarfestivalen

Det verdslige møtte det opphøyde under onsdagens kirkekonsert på Hilmarfestivalen.

Dansefot og himmelport: Knut Størdal, Mattis Kleppen, Lena Willemark og Randi Lundemo i Steinkjer Kirke.Foto: Per Christian Rolin

Kultur

Konserten «Jordspent Og Himmelvendt» kan vise seg å være et av årets største musikalske lyspunkter.

Med en blanding av verdslige og religiøse sanger innenfor den norske og svenske tradisjonsmusikken, viser musikerne at det er mindre avstand mellom himmel og jord enn man skulle tro. Og at veien fra mørket til lyset kan være kort.

Det siste fikk vi bevis på allerede i åpningen av konserten. Dype, svakt buldrende toner fra Knut Størdals kirkeorgel drar oss umiddelbart inn i skumringen, før den svenske folkesangeren og felespilleren Lena Willemarks jordnære stemme snart blir en mer håndfast musikalsk ledsager. Forsiktig, lyst bassplukkspill fra Mattis Kleppen smyger seg så sakte inn. Og når Randi Lundemos lyse, klare stemme etter hvert overtar hovedrollen, og Kleppen gir musikken en fastere groove, har musikken allerede endret kurs.

Da hyppigere akkordskifter i tillegg øker den musikalske temperaturen, og Willemarks felespill til og med pirrer dansefoten, har vi bare i løpet av få minutter beveget oss fra lavt til høyt. Og det er kontrasten, men også det som skjer i grenselandet mellom disse ytterpunktene som gjør at konserten som helhet oppleves både variert og enhetlig. Variert på grunn av det store spennet i låtvalg - både norsk og svensk, danselåter og salmer - og artistenes individuelle yttrykksform.

Mattis Kleppens lefling med afrikansk folkemusikk utmerker seg spesielt. Enhetlig fordi arrangementene og de ofte sømløse overgangene mellom sangene skaper en sammenheng, selv når de musikalske ulikhetene er mange.

Willemark er, med sin sceneautoritet og innlevelsesevne, et naturlig midtpunkt. Stemmen er intim og menneskelig og langt fra «perfekt», men desto mer troverdig, og er et glimrende redskap for å formidle dette repertoaret. Spesielt de religiøse sangene nyter godt av hennes mørke, litt rufsete klang som skaper nærhet i musikken. Samtidig som den er en fin kontrast til Lundemos mer høytflyvende stemme, som på sin side gir det verdslige repertoaret glimt av «noe større». Det blir spesielt tydelig i et av konsertens største høydepunkter.

En slags blanding av bedehussalme og danselåt, eller «en sang i kategorien hipp hurra, nå er vi snart døde», som Lundemo humoristisk kaller den. Her møtes dansegulv og himmelport i skjønn forening. Der hele bandet følsomt, men løssluppent får både dansefoten og gåsehuden til å gå løpsk. Og det oppsummerer vel egentlig konserten som helhet.

Eller for å si det på en annen måte: «St. Peter; skal vi danse?»