Jeg! Jeg! Jeg!

Ryktet går om at de nye forfatterne er selvsentrerte, introverte og lite opptatt av verden rundt seg.

MER ENN ET LITE JEG: Merethe Lindstrøm skriver selvbiografisk om fattigdom i «Fra vinterarkivene».Foto: Guri Hjulstad

Kultur

Bruken av ordet «jeg skyter i været og noen frykter for litteraturens framtid. Noen sukker over at så mange forfattere skriver selvbiografiske romaner der de øser av egne erfaringer, og noen ganger får forfatterens eget liv større oppmerksomhet enn romanen. Hvor mye har vi ikke diskutert Vigdis Hjorth sin roman «Arv og miljø» i lys av søsterens hevnroman?

Virkelighetshunger

Men betyr dette at litteraturen er i ferd med å fjerne seg fra samfunnet? Nei, snarere tvert imot, mener Merete Røsvik Granlund.

Hun hevder i tidsskriftet «Vinduet» at det kan være en sammenheng mellom virkelighetshungeren, det selvbiografiske, det affektive og det politiske.

Virkelighetshungeren merket vi første gang med realityprogrammene på TV. En sult etter å se hvordan den virkelige virkeligheten er, dette etter å ha vært opplært til at det er fiksjon og det fiktive univers som teller, dette i hvert fall innenfor litteraturen.

Nå skriver svært mange forfattere selvbiografisk. Påstanden om at romanen er sann fungerer som en følelsesmessig forsterker. Bøkene leses, blandingen av fakta og fiksjon engasjerer. Det appellerer til følelsene.

Politisk siktemål

Hva så med linken til det politiske? I litteraturens verden har det lenge vært stor motstand mot litteratur med politisk siktemål, som angivelig står i veien for kunstnerisk verdi. Nå kan det virke som om pendelen andre veien. Forfatterne har dannet sin egen klimaaksjon.

Den selvbiografiske vending kan også være et tidlig tegn på en repolitisering av litteraturen. Og jeg-erfaringer kan ha potensial for samfunnsforandring.

Økonomisk ulikhet og skam

Fattigdom i Nord-Trøndelag er et tema Trønder-Avisa tok opp før jul, der vi viste tall og møtte mennesker. Forfattere som har opplevd økonomisk ulikhet og skam kan vise det fram på sin måte, slik Merete Lindstrøms gjør i boka «Fra vinterarkivene» « ... bare vi fra Møhlenpris, et området preget av slitasje ... var samlet i ekstraklassen. Kanskje var det tilfeldig, men det kjennes aldri tilfeldig, det er trekket ved fattigdommen, ingenting kjennes tilfeldig, det og ydmykheten».

Lindstrøm konkretiserer hvordan jeg-et leve med et negativt selvbilde og skam skapt i barndommen. Men et lite jeg kan bli et stort vi.