Politisk dyr
TORGEIR ANDA (RED.)
«Et festskrift til Odd Einar Dørum»
Utgiver: Communicatio Forlag
Etter omtrent 50 år i politisk arbeid har Odd Einar Dørum fått sitt eget festskrift – «Det politiske mennesket». Ti forfattere som hver for seg kjenner Dørum godt fra ulike faser i livet hans, har tegnet hvert sitt bilde av en av de mest respekterte politiske skikkelsene i vår tid.
Professor Bernt Hagtvet trekker fram at Dørum ofte har blitt kalt et «politisk dyr», og konkluderer med at det er fordi han aldri gir opp. Så godt som alle bidragsyterne i festskriftet viser til politikk som hans altoppslukende interesse, og den tilsynelatende uuttømmelige energien han synes å ha. Hagtvet stiller selv spørsmålet: Når spiser den mannen?
Jørn Holme, tidligere PST-sjef og statssekretær for Dørum i Justisdepartementet, nå nytilsatt riksantikvar, har skrevet en svært interessant artikkel – «I terrorens tid». Holme viser hvordan den liberale Dørum, opptatt av enkeltindividets frihet og integritet, opptrådte som nyutnevnt justisminister etter 11. september 2001. Holme tar også opp utfordringene omkring mullah Krekar, og gjengir blant annet mullaens uttalelse om at det var en fordel å bruke barn i selvmordsangrep, fordi de ikke stilte spørsmål. Holme konkluderer med at Krekar kommer til å bli «en sann utfordring for enhver sittende regjering så lenge utvisningen ikke kan bli effektuert».
Rita Sletner, en av Dørums statssekretærer, beskriver en sjef med svært liten sans for fast arbeidstid. Mobiltelefonen ble etter hvert en av Dørums kjæreste eiendeler, og at han «glemmer svært ofte å sjekke klokka før han taster et nummer». Dørum var på jobb 24 timer i døgnet, og mente det var det normale.
Festskriftet inneholder også innlegg fra personer som har sett Dørum utenfra. Andreas Hompland beskriver Dørum som Norges mest gjennomført politiske menneske, og minner om at Dørum har parlamentarisk fartsrekord i Stortinget, med «å halda eit 15 minutters innlegg på halve tida i protest mot at Venstre fekk så lite taletid». Med sitt unike skråblikk peker Hompland også på det pussige at Dørum ble samferdselsminister uten førerkort og justisminister med demonstrantbot for sivil ulydighet.
Alle som er interessert i norsk politikk og hvordan samfunnet formes, vil ha utbytte av å lese boka. Selv om alle forfatterne har et personlig forhold Dørum, klarer de å ha den nødvendige avstand til stoffet slik at det ikke oppleves som en ensidig hyllest.
