Kunsten å rive opp gamle sår
«Strengt hemmelig»
Det har gått femti år siden Karl A. Marthinsen ble skutt i hodet på åpen gate i Oslo. Likvidert av motstandsbevegelsen, etter ordre fra England. Benedicte Maria Orvung har laget dokumentaren «Strengt hemmelig» om sin grandonkel.
Marthinsen var norsk politisjef under krigen, og blir karakterisert som den «farligste» mannen i Norge. Ikke fordi han drepte eller torturerte, men fordi han organiserte.
Han hadde blant annet ansvaret for å sende jøder ut av landet. Men Marthinsen bror har et barnebarn som stiller provoserende spørsmål.
Etter femti år med lyden av stillhet, så river Benedicte M. Orvung opp gamle sår. Regissøren stiller til veggs sin egen familie, det lille miljøet i Mehamn i Finnmark, og ikke minst gamle venner av Marthinsen – NS-kollegaene.
Et viktig arbeid
Orvung tar oss med gjennom hele historien til Marthinsen. Fra fisker til politisjef for Stapo. Og det er et grundig dypdykk hun gjør i hans liv.
Man blir overveldet av det historiske arbeidet som ligger til grunn. Alle kildene, fra begge sider av krigen, arkivbildene, filmene, og tekstene. Det hele er rett og slett et imponerende arbeid. Og et viktig et.
Bryter tabugrenser
For et av de store spørsmålene fra krigen er: hvem var de norske NS-medlemmene? De som ikke het Quisling og Rinnan. Hvem var NS-heltene som forsvant i skyggene av rettsoppgjøret?
Marthinsen ble glemt, eller kanskje det rette ordet er fortrengt. Og det er mange som ikke vil at regissøren Orvungs spørsmål skal bli besvart. Orvung blir en slags Michael Moore i NS-bevegelsen, men på en mer saklig og subtil måte. Hun bryter tabugrensene, som etterkrigstiden for lengst hadde fastsatt.
Rystende og tankevekkende
Dokumentaren kan på ingen måte karakteriseres som objektiv. Den er bygget på Orvung selv, og hennes personlige jakt etter sin forhistorie. Men dette ødelegger ikke for dokumentaren. Den hjelper den derimot å få et uttrykk som treffer nervene i kroppen. Den er rystende og tankevekkende på en slik måte som de fleste dokumentarer ikke klarer å formidle. Ikke lenger forblir NS-stemmene i stillhet.
De taler, og de forsvarer. De opplyser og reflekterer. Og det hele ender med at både motstandsfolk og NS-medlemmer trekker svært så like konklusjoner på det mest skjellsettende spørsmålet i etterkrigstiden – spørsmålet «hvorfor?».
