CD: Eksperimentell og progressiv jazz-rock? Det høres mildt sagt smalt og krevende ut. Men når Lars og Martin Horntvedt og deres kreative musikerkollektiv vender tilbake etter fem års pause, er det med en plate som er oppsiktsvekkende tilgjengelig.
Vi blir presentert seks-sju minutter lange låter som sprenger seg fram og opp med en drivende rastløshet og gir blaffen i formater. Det er mer elektronisk og litt mindre rocka enn sist, og først og fremst større. Hele lyduniverset er fascinerende stort og komplekst, og en låt som niminutters-eposet «Toccata» formelig roper etter å være lydspor til en dertil egnet film.
Men selv om lydene og innfallene er mange underveis, sitter man likevel igjen med en følelse av at det er kontrollert. Det er de sterke melodiene som driver det hele framover, ikke improvisasjon. Og det å kalle en låt «Prognissekongen» bare vitner om et band som er så trygge på seg selv at de kan tillate seg å kødde litt.
Øystein Moen og beitstøingen Stian Westerhus er nye på laget siden sist. Neppe noe dårlig karrieretrekk å bli med i denne gjengen.

