Det er et eller annet med Torbjørn Sandvik og hans prosjekt kalt Glittertind, som rører i meg. Begrepet folkmetal er egentlig ufattelig utfordrende. Og når Glittertind ikke kan sammenlignes med verken Gåte eller Lumsk, sier det alt om mulighetene og fallgruvene. Det mest imponerende med Glittertind er at du nesten får lyst til å ta med deg plata inn i 17. mai-toget. For dette oser det kulturarv av så det holder. Med fete gitarer og en innpakning av metall som slår beina under det meste. Glittertind blir neppe noen gang omfavnet av de store massene, men leverer varene så kompromissløst og samtidig så sterke i trioen på sin høyst egenskapte stil med elementer alle har hørt før. I melankolske, tussefløytevandrende «Går min eigen veg» nås en ny dimensjon. Den låta kunne gått rett inn i tv-ruta på lørdagskvelden til nesten alle som bor her til lands. Aner vi en aldri så liten tilnærming?

