Temaet dreier seg om Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Han var bosatt i Trondheim, men forskanset seg på et slott ute på Steinvikholmen ved Skatvals-landet med vaktstyrke, munker, nonnerog tjenestefolk av mange slag. Grunnen til det var at Olav, som var av lavadelig bondeætt i Trondenes, i 1524 vendte hjem fra Paven i Roma som erkebiskop. Han ble også utnevnt til formann i det norske riksrådet. I seg selv en spennende suksesshistorie med hans bakgrunn.
Det er en meget dramatisk og operavennlig historie Edvard Hoem og Henning Sommerro har tatt fatt i. Norge var truet av voksende dansk herredømme, en fullstendig ulik kamp der mange maktmennesker i Norge skjønte at det var lurt å stå på vinnersiden. Men Olav valgte væpnet motstand for å forsvare Norges sjølstendighet. Slik sett er det klare paralleller til det som skjedde omkring hans navnebror, Olav Digre i slaget på Stiklestad. Han skulle også forsvare landet mot danskekongen, Knut, og alle stormennene i Norge som valgte å stå på overmaktens side.
1500-tallet var fullt av intriger og blodig maktspill. Landets mektigste kvinne, Fru Inger på Austråt, lenger ute i Trondheimsfjorden, var en viktig brikke i kampen. Danske adelsmenn styrte det meste i Norge, og de hadde sterk støtte i Fru Inger, som tidligere hadde «styrt landet» som hun antyder i nært samkvem med erkebispen. Kanskje så nært at hun bevisst prøver å minne Olav på at erkebispen hadde vært på kanten av sitt sølibatløfte? Det kunne i alle fall brukes som en sterk skjult trussel mot han.
Midt oppe i dette kommer det så inn en betakende, varm og overbevisende kjærlighetsaffære mellom den danske adelsmannen og lykkejegeren Nils Lykke, som var kommet til Norge for å finne et godt gifte. Det gjorde han i Fru Ingers eldste datter. Men hun døde etter kort tid.
Så havnet han i seng med hennes yngste datter Lucie, med fatale følger. Det ble barn, og det var på den tid blodskam å få barn med sin kones søster, og dermed dødsstraff.
Denne historien er vel også brukt på fritt operavis. Den historiske sannhetsgehalten er kanskje også på linje med det omstridte Spelet om Heilag Olav. Men det gir en strålende kontrast i forestillingen mellom kjærlighet, straff og storpolitiske allianser.
Generalprøven onsdag, som denne anmeldelse bygger på, ga klar beskjed om at nok en gang har denne operaen hevet seg et lite hakk. Og det skyldes i minst like stor grad amatørene, samt proffe og halvproffe aktører som vi observerte, som fyller borggården med liv, dans og sang, for de profesjonelle aktørene. Ikke et øyeblikk greide vi å se at noen av dem «falt ut» av sine roller i forestillingen for å se etter venner og kjente på tribunene. Og de stadig nye påfyll fra egen operaskole av unge og til dels imponerende dyktige aktører, høyner nivået. Og vi registrerer at de gjennom starten i borggården avanserer på spillelistene til å få navnet på plakaten. Det holder på å gjøre Nord-Trøndelag til et operafylke.
Undertegnede har vært så heldig å være til stede og anmelde denne operaen i mange år. Og selv om det kan svinge litt opp og ned, er den lange trenden på tur oppover.
Erkebiskop Olav, i Trond Hallstein Moes skikkelse, er like intens og sterk i rollen som det meste dreier seg om. I ni av de 17 årene har han hatt denne rollen. Ingen er uerstattelig i denne verden, men sannelig skal han ha godt på bena den som måtte bli utpekt til å overta denne rollen. Han er blitt en institusjon i seg selv på Steinvikholmen.
Men selv om han ennå tråkker rundt i operaens barnesko, så kan det være at vi ser konturene av hans etterfølger i forestillingens Nils Lykke. Selv om hans lyse tenor etter hvert vil tale mot ham i akkurat denne rollen, så viser verdalingen Kjetil Støa takter til å kunne fylle stadig flere og større fotbunader.
Rollen som Nils Lykke krever sin tenor til fulle, og Støa har store tenorer å etterfølge i rollen, ikke minst sin forgjenger Stephen Brandt-Hansen. Men den nybakte masteren fra Operahøgskolan i Stockholm gjør en strålende innsats både teatermessig og enda mer sangmessig.
Hans medspiller Lucie, Lise Granden Berg, er tilbake i rollen som hun imponerte i i fjor. Og hun har også lagt nye alen til sin vekst. Sopranen er nydelig både i sjarm og ikke minst sang. Kanskje er hun litt mer intens i den viktige scenen der hun prøver å redde kjærestens liv med å lokke erkebispen i honningfella. Der tåles det mye!
Men sist, og ikke minst, så har Fru Inger fått sitt rette uttrykk som maktmenneske som til og med kan tråkke over sin datters lik. Verdensstjernen fra Byneset, med suksess på scener som Bastilleoperaen i Paris, Covent Garden i London og Metropolitan i New York, Randi Stene, lar ikke muligheten gå fra seg til å plassere Fru Inger på den plassen hun hadde i historien. Det er nesten uvirkelig å kunne oppleve en slik stjerne på en utendørs amatøropera i Trondheimsfjorden!
For en stemme hun får vist fram, selv om rollen ikke er så stor egentlig.
Kvartetten Moe, Stene, med Støa og Granden Berg den siste natten før Lykke røykes i hjel i en fangekjeller på Steinvikholmen, og deres barn kastes brutalt ned i røyken med det samme, er utrolig sterk, brutal og kjærlig romantisk på samme tid. I år var den vel nesten perfekt.
Kanskje er det en svakhet for operaen at den ennå ikke har oppnådd den kultstatus som Spelet på Stiklestad. Ronald Rørvik har, med gode hjelpere på koreografi, scenografi, lys, kor og orkesterinstruksjon en veldig solid hånd om forestillingen.
Men så får den ikke den samme intense diskusjonen blant folk som når nye instruktører tråkker på noe hellig i Spelet. Og det kunne være god grunn til det. Både operaen og Spelet handler om to nasjonalt skjellsettende øyeblikk i norgeshistorien, og som begge fant sted i Nord-Trøndelag!
Et lite minus som vi har sukket litt over før også, er plasseringen av orkesteret på en platt til side for scenen. Du hører dem, og de spiller godt, det har ikke noe med det å gjøre. Men jeg får alltid følelsen av at musikken er «på boks» fordi de er så bortgjemt for øyet. Jeg aner ikke hvordan det skulle vært fysisk løst. Noen skulle lagt sine hoder i bløtt og sett om det er mulig rent fysisk å finne en annen løsning.
Men totalt sett holder jeg fast ved at årets forestilling er enda litt bedre enn den jeg så i fjor og som jeg da syntes var tidenes beste.
