For med Big Moe på gitar, Jolly Jumper på munnspill, Doc Bekken på piano og Olav Gustafsson på trommer kan du ikke tape. At du selv heter Lousiana Red og regnes som verdens beste Muddy Waters-kloning, er heller intet minus.
Det tok spesielt av på «Sweet Leg Girl» fra den kommende nyplata til legenden fra Alabama. Låta startet rolig før først Jolly Jumper, deretter Big Moe fyrte løs soloer av en annen verden.
Der og da var det mange som undret seg på hva Louisiana Red selv ville gjøre da det var hans tur til å briljere. Det satt som skudd.
Av en annen verden
Det er så en må spekulere på hva disse instrumentalistene som har grodd fast i Nord-Trøndelag er gjort av. Det vrimler av gitarister som får ut mye vellydd og tekniske krumspring ut av strengene.
Lydene Jan Erik Moe lager er av en annen verden.
Og munnspillet til Jolly Jumper fikk gjennomgå så mye at en mest hadde lyst til å se det etterpå. Kunne det virkelig overleve en slik manisk behandling?
I sum var det første som skjedde på scenen i Magic Mirror på Blues In Hell 2010, noe av det beste vi har opplevd på den scenen så langt. Selv legenden kalt Louisana Red smilte lystig da han ruslet backstage etter konserten.
En trollmann på piano
En halvtime før Louisiana Red og The Regal Blues Band gikk på scenen i Magic Mirror, satte Little Willie fyr på publikum som befant seg inne i Acoustic Station. Han var like ivrig da han møtte Trønder-Avisa like før konserten skulle begynne.
Da pekte han på stasjonsskiltet, spanderte slengkyss til damene og strålte som aldri før. Little Willie Littlefield er 78, men fremdeles en trollmann på piano.
– Jeg skal komme tilbake til Hell til jeg dør. Her det bare helt fantastisk. Og jeg har blitt så glad i dette stasjonsområdet. Dette er kunst, strålte den legendariske boogiewoogie-pianisten fra El Campo, Texas som de siste årene har bodd i Nederland.
Livstidskontrakt med Hell
Dit flyttet han som bluespensjonist for å egne seg til sitt livs andre store hobby – fisking. Men det gikk ikke.
– Jeg måtte bare spille piano igjen. Og den opplevelsen jeg hadde da jeg kom til den aller første Blues In Hell i 2008 var bare helt enorm. Jeg glemmer det aldri. Nå har jeg inngått en livstidskontrakt med Hell, slo den sprelske pianospilleren fast.
På pianostolen med fingrene limt til tangentene og blikket søkende mot publikum, er han intet mindre enn en opplevelse. De drøye 200 i Acoustic Station-teltet lot seg villig sjarmere og applauderte høylydt mannens mange sprell.
En innholdsrik og livlig blueshelg er i full gang...
