Til å gråte blod av

Blodet flyter og hoder kuttes. Men det sterkeste er likevel møtet med to bleke, forlatte og søndertrampede barn. Det er til å gråte blod av.

5

«La den rette komme inn»

Foto: Espen Storhaug

Kultur

Mørke, destruktive krefter i mennesker og samfunn slippes løs på scenen i «La den rette komme inn». Og her kan det være lett å la seg overmanne av de bloddryppende scenene. Men sårheten og psykologien er enda sterkere.

Vi møter det allerede i scenografien, som lar historien spille seg ut i en grå, tung steinørken, fylt av monumentale betongklosser. Kanskje det er det moderne samfunnet som vises fram, et samfunn uten mye menneskelighet.

Like fortapte er menneskene som etter hvert befolker scenen, der de tar ut sine verste egenskaper som mobbere, overgripere – og ja, mordere og vampyrer. Og Nord-Trøndelag Teater lar det skje ved å ta i bruk meget sterke visuelle hjelpemidler. Volden spilles ut med kniven i hånd. Struper kuttes, vi ser kropper i dødskrampe og lik som reiser seg og suger blod av portørens hals. En voldtektsscene er også en del av menyen.

Blir vi avstumpet eller opplyst? tenker jeg.

Hvis det bare hadde vært utagerende vold ville svaret vært at forestillingen er spekulativ og gjør oss avstumpet. Men her er sorgen og smerten og redselen blåst opp like stort, og i stor grad visualisert. Vi ser det allerede i starten: 12-åringen Oskar Eriksson (Hanne Gjerstad Henrichsen), kledd som en vanlig norsk unge i skjerf og strikkelue, kommer løpende inn på scenen med mobberne i hælene. Han ikke bare skriker ut sin redsel, som en stukket gris, men han puster skrekk. Han er så redd i magen at han blør neseblod, og når han skal tørke seg ser vi at han har lommene fulle av blodige lommetørklær.

Skrekken blir synliggjort. Slik veies volden opp mot smerten, fortvilelsen og alenefølelsen. Venner har han ikke. Hjemme er det så som så, med en mor som helst vil forklare det blodige rispet i kinnet med klatrestativet. Vi skjønner godt at gutten vil ut og drepe mobberen Johnny, ja vi kan skjønne hvordan noen blir mordere, også massemordere. Selv om det ikke er tatt helt ut så kan forestillingen gi en assosiasjon til 22. juli når vi ser Oskar pælme løs, etterfulgt av nyheten om at en bombe har drept ti personer.

Vampyren Eli, eller Elias (Nina Åkerlund) er enda mer tragisk. Litt kvinne, med trekk av både engel og djevel, eller Maria og Eva om man vil gå til kvinnehistorien. Med sitt bleke ansikt og den litt sammensunkne kroppen er hun bildet på et kraftløst menneske, tappet for både blod og energi.

Ny kraft får hun bare ved å drikke blod fra andre, noe som kan forstås symbolsk på mange måter. Hennes historie handler mye om overgrep og hevn, hvordan hun med stor ulyst lar den gamle mannen med den milde stemmen slippe til – hvis han går ut og myrder noen. Noe han gjør, fanger barn, henger dem opp etter beina og kjører kniven i dem. Ikke så mye av lyst på blod som av lyst på henne.

Forestillingen tar et godt grep rundt Elis ensomhet og ønske om menneskelig nærhet, og vi aner hvordan mangelen på denne uforpliktende nærheten gjør at de mørke krefter slippes løs.

– Jeg er ingen ting, sier hun.

Jo, det er mye vold og bestialitet, i hvert fall for den som skyr skrekkfilmer. Og huff, skal teateret også nå bygge opp under hangen til å forsterke og vise fram volden fordi den har appell?

Men her er hovedfortellingen veldig tydelig. Hva som skjer med mennesker som blir isolert i samfunnet? Sett i lys av Utøya er det blitt et veldig viktig spørsmål i det norske samfunnet.

Ved nærmere gjennomgang så bygger kanskje ikke alle voldsscenene i denne forestillingen opp om denne problemstillingen. Likevel virker det som om regissøren har tatt et bevisst valg, at det er akkurat dette psykologiske feltet han vil utforske. Og det gjøres veldig bra. Forestillingen appellerer både til medfølelse og ettertanke. Kanskje henger ikke den løpende forgrunnshistorien like godt i hop som bakgrunnshistorien. Det kunne til tider være vanskelig å henge med i hvem som ble drept og hvorfor, og hvorfor Oskar ikke blir med Eli når hun reiser første gangen, men så blir han med til slutt likevel?

Skuespillerne gjør en strålende jobb. Spesielt må nevnes Hanne Gjerstad Henrichsen som klarer å gjøre Oskar både tøff og sårbar. Rune Temte er en saktmodig ritualmorder som lokker med sleip retorikk, og Nina Åkerlund en forknytt sjel bak et sammenholdt ytre.