Sem Arena – trolig den vakreste scenen i Nord-Trøndelag – er perfekt kledd for anledningen. Sommerblomstene lukter og melkrampene langs veien ser ut som de gjorde også på 40-tallet i Grong. Namsen i fri flyt bak scenen og ekte laksefiskere som rusler på bredden gir ekthet og knytter forestillingen visuelt direkte til elva.
Og hvem kjenner ikke snev av nostalgi når vaskartausi i hvite forklær stiger syngende opp fra den brusende elva eller når de hiver seg uti polsen sammen med rallarene på elvebredden. Det ligger an til sterk romantisering av fortida.
Men bak idyllen utspiller det seg harde klassekamper, mellom folk plassert i et klart hierarki med den engelske lorden på toppen og rallarene og de arbeidsløse på bunnen. Storbonden Olaf (Per Arne Lynum) og kona Inga (Ingunn Sagmo) er selve inkarnasjonen av klassesamfunnet der de spytter nedover og smisker oppover, drevet fram av hensynet til egen nytte og vanning.
Olaf svinger seg opp når han skjeller ut sosialister, slusker, oppviglere og svikeren som solgte tomta til Folkets Hus i Grong. Han gjør det også med rimelig bra autoritet, selv om han stadig er objekt for rallarnes harselas. Men det er kanskje mer på grunn av sine kast mellom rollen som undertrykker og underkastet.
Den arbeidsløse gutten Thoralf Haugen (Kristoffer Sagmo Aalberg) er den som synliggjør muligheten og dilemmaet ved å foreta en klassereise: bli lordens roer, stige i hierarkiet og dermed også svikte sine kompiser. Thoralf er en troverdig ung og lystig gutt, litt vaklende i sine verdier og så forelsket i den nokså materialistiske Ardis (Ronja Engen) at han lett lar seg overtale av storbonden Olaf til å bli roer og tjene masse penger.
– Alle vil ha dem med penger, sier Thoralf.
Både Olaf og Thoralf kryper og bukker for den engelske lorden som kommer for å fiske i Namsen. De blir en klar kontrast til de fløyterne som fremstår som mest helter i dette sommerlige drama ved elvebredden: Kloke, stolte, frihetselskende, samfunnsbevisste og kritiske til penger.
– Dem som begynner å tjene penger går over til Høyre eller Nasjonal samling, sier en av rallarene.
De nekter å flytte seg selv om lorden kommer aldri så mye. Og de har bare forakt til overs for Olaf som til slutt byr dem penger for å flytte seg.
– Vi vet hva vi er verdt, slår rallarene fast, og vi tipper det er her forfatterens sympati ligger, selv om det også blant elvens rallare er tvilsomme karakterer.
Kjønnskampen kommer også tydelig fram. Kvinnene er ikke bare til pynt. De er blitt tydeligere som mennesker, og de tar igjen, frekkere enn før, men ikke så endimensjonale. Bonkjærringa Inga vil ro, og tar oppgjør med husbondens forkvaklede kvinnesyn – på vegne av alle kvinner. Men samtidig avslører hun sine egne fordommer når hun utbryter: Vi ska vel itj ha nån finn te å ro!
Men mest komplisert er tausa stor-Magda (Hanne Sagmo), ei kjeftesmelle av et kvinnfolk som sparker i mannfolka, men som også tydelig bærer på sinnet over han som svek før barnet vart født og bunnløs sorg over barnet som antakelig ble satt bort.
Bak de kvasse replikkene ligger det både sårhet og såret stolthet som gir karakteren dybde. I oppgjøret mellom Magda og Inga skyter begge med det som sårer mest.
– Du skal vel skaff deg enno ein lausunge du, sier Inga.
– Og du skal vel sørg for odelsgut på Seem, svarer Magda den barnløse Inga.
Men «Namsens Auge» er ingen tragedie selv om den har alvorlige sider. Klassekampen og kjønnskampen er krydret med masse komikk, som også kommer mer til sin rett som kontrast til alvoret.
Amatørskuespillerne er drivende gode på å få publikum til å le og både Lordens tjener (Peder Grong), bonkjerringa og stor-Magda er morsomme profiler. Per Arne Lynum spiller også ut storbondens komiske sider veldig godt.
Lojalitet er det underliggende tema i forestillingen, tydelig uttalt både i starten, underveis og mot slutten. Lorden er den som til slutt får fløyternes synlige honnør, feitvedskia, fordi han etter bare en dag på Seem reiser tilbake til England. Han blir den moralske vinner fordi han ofrer laksefisket for frihet og demokrati. Tydeligere kan ikke moralen gjøres. Kanskje er den for tydelig? Kanskje skulle noe mer av forestillingens budskap ha vært åpent for publikums tolkning.
Men «Namsens Auge» har etter min mening tjent på tydeliggjøringen av kjønnskonflikten og dypdykket i kvinnesinnet. Forestillingen byr på musikk og sang som flyter og duver i takt med elva, av og til lett, lystig og folkelig, av og til mørk, mystisk og mer utilgjengelig.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.
