Ronald Rørvik gjør Mozarts siste opera ultralokal og tilgjengelig. Med innslag av sodd og skjenning, bakkemannskap fra Værnes, sykkelhjelmer og mer til som hører både dalføret og vår tid til, brytes hindrene til publikum ned. Selv de yngste blant publikum humret av den bevisste overtydeligheten som slippes løs innimellom.
Dette er teater med sang framført av folkelige karakterer. Budsjett er på i overkant av 1 mill kr. Det som i denne sammenhengen er minimale midler, virker å være meget godt utnyttet.
Trøndere er naturlig skeptiske til pompøsitet. Rollefigurene tar dette i betraktning. I det en scene mer enn tenderer til et stil-leie få blant publikum gjenkjenner fra sin tilværelse, utbryter Sprecher i Aleksander Nohrs skikkelse: – Nei, har du hørt!
Samme mann bryter fiksjonen da han på passe kokett vis kommenterer lyden i høyttalerne rundt ham. Når de syklende, irrgrønne damene (Torunn Avelsgaard Lien, Anne Wik Larssen og Maija Skille) skal få snakkesalige Papageno (Lars Eggen) til å tie, tyr de til det de har nærmest – han får en sykkellås om munnen.
Papageno ender til slutt med sin Papagena (Vigdis Undsgård). I vissheten om at det publikum får antydninger om, er det de ser aller best for sitt indre øye, reflekteres småvovede scener på hornhinna. Blodet bruser mellom trærne. Omgivelsene i Prestegårdshagen er unike. Mens solstrålene treffer bakken, triller kjente arier mot himmelen.
Under lørdagens premiere var den naturlige belysningen optimal. Kulissene er bygd gjennom flere århundrer. Scenograf og kostymeansvarlig Anne Spets har bygd videre på de mulighetene denne massive naturscenen byr på. Lite, om noe overhodet, er avglemt på det vi antar er en nitid ført sjekkliste.
Kjemien stemmer tydelig mellom aktørene – det vare avløses av det spretne, det ettertenksomme tar sprellene i hånda. Mange vellykkede detaljer små gjør det lett å suksess få. Ikke lite virker like bisart på publikum som for Tamino (Ole Marius Ryan). Han har våknet opp i et landskap, en kultur og omgivelser aldeles fremmed for ham.
En rekke av tablåene er direkte storslagne, kostymene særdeles forseggjorte. Som sendebud for Nattens dronning tråkker de tre neonkledde damene seg gjennom sine arier, på matchende, grønne sykler. Lina Johnson gestalter dronningskikkelsen, en av de ondere rollene i operahistorien. Den hevngjerrig damen som ser lite mening i mannfolk, byr på arier som avslører sjeldent akrobatiske stemmebånd.
«Tryllefløyten» skal gi operaskolens elever en arena å utfolde seg på. Det samme for unge sangtalenter i regionen. Samspillet mellom profesjonelle og unge amatører sitter. Som ventet. Verdalskvinnen Runa Hestad Jenssen og namdalingen Ola Marius Ryan bærer mye av forestillingen.
Trond Gudevold som Sarastro nærer en naturlighet for det diabolske, mens Roar Berg fra Levanger som kjent kom inn som Monostatos på en ukes varsel. Hans kun ukelange periode i lag med ensemblet merker publikum ingenting av, en takknemlig forsamling som med dedikerte ildsjelers hjelp i år fikk en funksjonell tribune å sitte på.
Prøvelsene er mange for de som lykkelig skal bli i Mozarts univers. Det er derimot mange grunner til at akkurat den følelsen skal sitte i hos de involverte etter årets oppsetning.
