Selvsagt er det umulig å sammenligne, selv om undertegnede er blant dem som har sett de fleste års oppsettinger både i og utenfor borgen. Men magefølelsen sier meg at dette måtte være toppen. Solistene utgjorde til sammen et lag som lå på et meget høyt nivå. Om vi summerer hovedrollene og biroller, er det et team som bare må være det beste.
I enkeltroller har operaen tidligere hatt topp-prestasjoner fra meget kjente og meritterte operasangere. Denne gangen var spenningen stor for undertegnede. Nye og til dels ukjente navn fylte listen under Mr. Steinvikholmen himself, Trond Hallstein Moe, i hovedrollen som erkebiskop Olav Engelbrektsson. Det var virkelig mange som skulle «hoppe etter Wirkola» i år. Men den store spenningen og smule skepsisen, forsvant like sikkert som sola gikk ned og kveldsstemningen la seg over den gamle borgen. Som de sang! Disse ukjente og unge artistene imponerte med stemmer som fikk hårene til å reise både hos anmelder og publikum som fikk overvære generalprøven. Jeg er kort sagt enig med den mangeårige regissøren, Ronald Røvik, i at dette er den beste solisttruppen som har vært på Steinvikholmen.
Og bak disse har det også de senere årene vokst fram et operakor av statister og birolleskuespillere som i år opptrer med et trøkk og en intensitet vi ikke har hørt før. Nye og unge, skolerte stemmer, gjennom Steinvikholmens egen lille operaskole både trygger og trigger kvaliteten. Og utrolig nok er de meget presise selv om orkesteret og dirigenten både er langt bortenfor og til side for scenen. Orkesteret hadde fortjent en bedre plassering. Men årets nye dirigent Kyrre Havdal fra Steinkjer, hadde helt tydelig hånd om og kontakt med, både et godt orkester og et kor som er spredt rundt om i en liten borggård en bratt fjellvegg og en vindfull borgmurtopp mot himmelen. Alt dette er imponerende både fordi prestasjonene er presise og samstemte både blant proffer og amatører. De sistnevnte lever virkelig opp til betydningen av ordet. En amatør er som kjent en som elsker det han gjør! En opera er selvsagt svært avhengig av solister som både kan synge og spille teater. De må synge godt og samtidig formidle det de står for. Med en så stor utescene er det ikke hele like enkelt å oppfatte tekstene så det er en fordel å være litt forberedt på handlingen.
Å vurdere alle enkeltvis etter å ha sett dem i en forestilling ville være hasard. I alle fall av meg. Men la meg slå fast at Trond Hallstein Moe aldri svikter i sin bærende rolle. Han gir Norges siste erkebiskop både et religiøst og verdslig bilde. Han sliter under sterkt press fra omgivelsene, fra rigorøse lover og fra trusselen fra danskekongen som vitterlig har makten over landet. Han er nært å gå i «honningfellen» som Lucie setter opp for han den siste natten i et forsøk på å redde livet til hennes elsker, Nils Lykke.
Men han redder seg i land og i stedet rømmer han borgen med sine soldater og overlater folket i borgen til en ublid skjebne når den blir stormet av danske hærmenn i samkvem med landets mektigste kvinne på den tid, Fru Inger til Austråt. Moe gestalter denne rollen fortreffelig og han kan synge så de gamle borgmurene ryster.
Årets fru Inger, Marianne Elisabet Andersen fra Dovre, er så absolutt et strålende bekjentskap. Hun har en stemme som virkelig fyller rollen. Det er ingen overraskelse at hun ser ut til å være på full tur inn i en internasjonal karriere. Kanskje en anelse for pen og snill i rollen, men det er heller ikke noe kjære mor, verken for Lucie eller bispen. Hennes datter, Lucie, har alltid vært en bærende rolle i operaen, vakker, lur og romantisk sopran. I denne rollen er det virkelig mange store å «hoppe etter». Og det gjør hun med alle de dimensjoner rollen krever. Sangen først og fremst, men også skjønnheten, styrken og spesielt lidenskapen til sin elskede Nils Lykke – den danske adelsmannen som først var gift med hennes søster, som døde tidlig. Så havnet han i lillesøster Lucies seng.
Det var blodskam den tiden, svigerinnen ble nemlig i loven betraktet som hans søster. Verdalingen Kjetil Støa debuterte som Nils Lykke. Det er en meget krevende tenorrolle for en fersk tenor. Men i tillegg til en meget god stemme, som vi har hørt vokse seg til i en del år nå, har han en evne til å vokse med de oppgaver han får. Det skjer her også. Strålende innlevelse scenisk, men først og fremst sang som rører. Scenen med de to elskende i borgården den dramatiske natten, sammen med erkebispen og flere solister og kor er så vakker og rørende at den i seg selv er verdt mer enn inngangspengene. Den har de fleste av operaens beste ingredienser! La det være nevnt at et annet stortalent, Mads Wighus står fram i rollen som Olavs hærfører, Kristoffer Rustung. Han er også av dem som kan synge på folk «ståpels» med sin stemme.
Midnattsoperaen vokser i kvalitet fra år til år, ikke med store skritt. Økonomien har ikke minst satt sine begrensninger. Men Ronald Røvik har løftet litt om litt, tydeligvis i kjærlighet til denne unike operaen knyttet til stedet der det skjedde. Forfatter Edvard Hoem forlangte han skiftet ut for å få mer fornyelse for noen år siden. Men erfaringer fra diverse skifter på det mye større Spelet litt lenger nord i fylket, maner til edruelighet med kvantesprang. Operaen på Steinvikholmen er i ferd med å få en slags kultstatus i sin sjanger i stadig videre omkrets. Utviklingen er god nå, og rekrutteringen vitner om strålende tilvekst der ikke minst den egne operaskolen og musikkskolene løfter kvaliteten til stadig nye høyder både lokalt og på riksplan.
Jeg kan bare gi et godt råd. La ikke et eneste sete bli stående ledig i høst. Forestillingen, scenografien, lyssettingen, været, lyset og stemningen er til sammen en opplevelse folk bør unne seg.
Anmeldelsen er basert på generalprøven
