«Antigone» handler om maktkampen mellom Kong Kreon og hans niese Antigone. Saken gjelder Antigones bror som Kreon nekter å gravlegge. Kongen mener nevøen har sviktet ham i krigen som nettopp er avsluttet, og hans straff er å ligge og råtne. Antigone er overbevist om at hun har rett, og går mot sin onkel – beredt til å møte sin straff. Hun vil dø med verdighet. Kreon er drevet av sin plikt som statsoverhode.
Det er samfunnet mot individet.
I tillegg har historien innslag om søstre som står mot hverandre, en ulykkelig kjærlighetshistorie og forholdet til gudene. De gamle grekerne hadde en sterk gudstro, og dette var naturlig tema i teatret.
Forestillingen på Trøndelag Teaters Gamle Scene fremstår med moderne rammer. Kulisser og kostymer er 2009, det samme er lydbildet. Det verbale understrekes med musikk og rytmikk, samt nærbilder fra dialogen via video på veggen. Språket er fortsatt Sofokles, og miksen med nytt og gammelt sitter som et skudd.
Teatersjef Otto Homlung hadde nok rett da han før premieren sa at regissør Viktoria H. Meirik ville by på en fantastisk forestilling.
La det være sagt: Dette var glitrende!
Meirik har skapt en oppsetning med nervepirrende intensitet, sjelden energi og til og med en liten dæsj humor. Hvilket ikke kan være så lett i en gresk tragedie.
Hovedrolleinnehaverne Silje Lundblad som Antigone og Harald Brenna som Kong Kreon gjør sine jobber alt annet enn lettvint. De fyller rollene til fingerspissene, og sørger for at publikum deler og føler med i sorg, angst og fortvilelse.
Nord-Trøndelags egen Hildegunn Eggen står for første gang på scenen i en gresk tragedie. Eggen har rolle som en av kvinnene i koret, en av folket, og gjør nok en gang en imponerende karakter. Folkets rolle er en slags tilskuerplass og en kommentatorplass. Med Eggens tolkning er dette på ingen måte en skyggeplass!
Stykkets aktualitet må også fremheves. Det er ingenting forhistorisk over at politiske beslutninger går mot personlige overbevisninger. I denne sammenhengen går det også utover familiebånd. «Antigone» viser hvordan ord og samtale kan være begynnelsen på forståelse eller en katastrofe.
Denne gangen er det bare å gratulere Trøndelag Teater med en fulltreffer. Skal vi peke på noe må det være enkelte sceniske elementer som ikke er like innlysende hvor de hører hjemme i handlingen. Dette er imidlertid ikke nok til å virke forstyrrende i hovedfortellingen.
Trøndelag Teaters «Antigone» fortjener å bli sett av mange, ikke minst fordi dette er regissør Meiriks eneste forestilling ved teatret før hun drar videre.
