I 2007 vant hun Aller Forlags konkurranse om å skrive den beste førsteboken til forlagets store romanserie. Juryen falt for dramatikken, kjærligheten og den sterke, utradisjonelle krigerkvinnen i Lena Bakkes «Sverdkvinnens ætt». En nordtrøndersk vikingkvinne som kjemper for sin selvstendighet.
– Borghildr levde i ei tid da samfunnet var mer likestilt enn vi tror. Men samtidig var det klare rammer og normer for hva kvinner kunne gjøre. Hun skulle være sjefen i huset, og giftermål var først og fremst alliansebygging, påpeker Bakke. At Borghildr velger sverdet er derfor svært uvanlig. Like problematisk er det at hun går sine egne veier i kjærlighet.
På løpende bånd
I høst kom den første boka om sverdkvinnen Borghildr på markedet. Imens fortsatte forfatteren ufortrødent å leve seg inn i forholdene i Steinkjer i tidlig vikingtid. I en forrykende fart går skrivingen, og siste punktum er nå satt i bok nummer ti. Lena er godt i gang med bok nummer elleve og nærmer seg nå epoken da Halvdan Svarte og deretter Harald Hårfagre styrte i landet.
– Så nå er Borghildr død?
– Ja, ellers ville hun ha vært over hundre år, påpeker Bakke.
– For oss er det smigrende at du måtte til Nord-Trøndelag for å finne en sterk kvinne.
– Trøndelag er så stinn av historie. Jeg valgte å legge handlingen til Trøndelag fordi landsdelen var så sentral i vikingtida og inn i middelalderen. Romanserien starter i Steinkjer i året 793, det vil si ved starten av vikingtida, og den viktigste settingen er Steinkjer, Åsen og Ørland, forteller Bakke.
Når hun kommer til Harald Hårfagre, kan hun spille på Lade gård der han bodde.
Planen er å avslutte med slaget på Stanford Bridge i 1066.
Hun har drevet intens research for å belegge det historiske i bøkene. Beskrivelsene er realistiske, og svært lite preget av trolldom og overtro.
Innlevelse
«Sverdkvinnens ætt» er en romanserie som byr på mye action. Landskapsbeskrivelser er ikke så sentrale. Men der landskap og geografi på Innherred kommer inn, har Lena Bakke vært nødt til å ty til sin egen forestillingsevne. Mange store gårder vet hun at det var og fortsatt er i distriktet.
– Det så jo uansett annerledes ut i vikingtida enn nå. Klimaet var mye varmere, så det var mer skog og tynnere befolket, fastslår hun. Men hun skulle gjerne ha tatt seg en tur før serien er ferdigskrevet, for å ta i øyesyn landskapet hun har befolket med ruvende kvinneskikkelser.
