Sammen skapes framtida

Samarbeid: Sosiale entreprenører ligger i skjæringspunktet mellom frivillighet, lag og foreninger, næringsliv og offentlig virksomhet. Foto: Gaute Ulvik HauganFoto: Gaute Ulvik Haugan

Meninger

Ildsjeler, foreninger og sosiale bedrifter gjør en enorm innsats i samfunnet. Dette er ressurser vi trenger. Men arbeidsmåtene endres og sammen med er nøkkelordene i framtidas verdiskaping.

Samfunnsentreprenørskap er en samlebetegnelse på initiativ og samarbeidsformer for å møte utfordringer i samfunnet. Dette er en del av den nye ressurslogikken som samfunn og verden står overfor. En tenkingen som stadig er i utvikling. Derfor florerer moteord som: det grønne skiftet, sosiale innovasjoner, kommune 3.0, medborgerskap, samskaping, delingsøkonom, sirkulærøkonomi og business 2.0.

Det finnes ingen omforent definisjon av samfunnsentreprenørskap. Men det kjennetegnes ved at sosiale verdier er i sentrum for aktivitetene, og da sosiale verdier knyttet til velferds- og bærekraftsutfordringer.

Frivillige og private har bestandig avhjulpet velferdsbehov i samfunnet. Dugnad er nasjonalordet vårt. Norske Kvinners Sanitetsforening og Røde Kors har i hundre år satt søkelyset på samfunnsutfordringer. Og full barnehagedekning er blitt til ved bruk av privat barnehager. Det nye er andre typer sosiale behov, samfunnstrender som globalisering og digitalisering, demografiske endinger og at vi har nådd et makspunkt for offentlige tjenester. Vi må finne nye måter å løse velferdsutfordringene på.

Sosiale entreprenører ligger i skjæringspunktet mellom frivillighet, lag og foreninger, næringsliv og offentlig virksomhet. De bruker elementer fra alle disse områdene og kombinerer dem for å finne nye og gode løsninger. Nye løsninger «ødelegger» gjerne noe annet, derfor møter de også motstand. Kompiskjøring utfordrer transportnæringa, Air Bee-n-Bee utfordrer overnattingsbedriftene, private velferdstilbydere utfordrer offentlige løsninger og innkjøpsordninger, egenmotiverte frivillige utfordrer dugnadsånden og frivilligheten, velferdsteknologi utfordrer eksisterende velferdstilbud. Men samtidig åpner nye løsninger muligheter med innovativ kraft.

Dette sammensuriet av nye logikker, relasjoner og begrep vi strever med å forstå når det gjelder løsninger, samarbeid, økonomi, organisering etc. Hvordan kan virksomheter leve av samfunnsgagnlige tjenester uten at de blir «uthengt» som velferdsprofitører? Hvordan skal det offentlige bruke frivillige uten at det blir sosial dumping? Og hvordan kan det offentlige kjøpe inn og vektlegge sosiale verdier uten å bryte lov om offentlige innkjøp?

Interregprosjekt Regional utvikling og samfunnsentreprenørskap i Norge-Sverige (ReSeNS) er vår inngang til dette. Her følger vi et femtitalls sosiale entreprenører for å se hva de strever med og hva de får til. Nylig var vi i Region Örebro län og fikk et innblikk i noe de kalte Partnerskapet för sociala innovationer. Her hadde fylket tatt en oppmannsrolle og koordinerte et forum av kommuner og sivilsamfunnets organisasjoner. Partnerskapet var forankret i et resonnement om sosiale entreprenører som ressurs, og politisk aksept for at det er viktige. Formålet er å gjøre, dele og lære. Ledelsen av partnerskapet har en filosofi om langsiktighet, slippe andre til og utholdenhet. Utholdenhet, som betyr å klare påkjenninger, ble brukt som et bilde på det å bygge tillit gjennom langsiktig tenking og atferd som fremmer praktiske resultater – og ikke minst som uttrykk for en holdning om «at de andre er viktigst».

Åre kommune er et annet eksempel. I 2015 fikk de et flyktningmottak som nesten fordoblet innbyggertallet. Sivilsamfunnet mobiliserte og i dag forteller de en suksesshistorie vi ikke har hørt maken til. Nå vi de ha flere flyktninger for de er en viktig ressurs. OK, alt har ikke nødvendigvis vært enkelt, men de har gjort noe som framstår som unikt og vellykket. Vår informant Urban Widholm sier at nøkkelen er holdninger. Holdninger er faste, ja kanskje fastlåste, tenkemåter. Og holdninger er krevende å endre. Et symbol på Åre kommunes endrede syn på flyktningarbeidet var at de endret navnet på integrasjonskontoret til innbyggerkontor.

Lokale suksesshistorier er Steinkjer kommunes bolyst-team, som er en måte å mobilisere til medborgerskap om stedsutvikling. I tillegg finnes flere modige byråkrater rundt omkring som tør å «slippe til», og prøve noe nytt.


 

De forretningsmessige sosiale entreprenørene brenner på samme måte for dem de hjelper, og har fokuset på medverdi. Men de ønsker å styre sin egen aktivitet, uavhengig av snille givere og årlige, usikre bevilgninger. Styrken i slike modeller er at de kan vokse i takt med hva markedet er villig til å betale for av tjenester. Svakheten er at markedene kan være uvante med å kjøpe og betale for sosiale goder og dermed har lav innkjøpskompetanse og betalingsvilje.

Den kunnskapsmessige utfordringen er å lære noe av dette. Det er viktig å eksperimentere og dokumentere hva som skjer. På den måte får vi sortert ut feilskjær og identifisert suksesser. Det er det som er forskning: systematisk kunnskapsproduksjon ved å prøve ut. I dette har det offentlige en viktig rolle: å støtte initiativ og aktivitet. Vi får stadig vekk signaler om at kommuner ikke vil bli forsket på, men forske med. Her er en slik mulighet.

Hvorfor er det viktig at det offentlig er involvert? For det første er velferd noe det offentlige har ansvar for. For det andre faller mange av de sosiale entreprenøren utenfor det etablerte gründerstøtteapparat, fordi det er innrettet mot økonomisk suksess og vekst. For det tredje er dette en potent ressurs for å skape det samfunnet vi vil ha i framtida. Og morgendagens samfunn må skapes, gitt de globale utfordringen oppsummert i FNs 17 bærekraftsmål, som også gjelder lokalt. Her nevnes sivilsamfunnet spesielt.

Sosiale entreprenører og samfunnsentreprenørskap er en del av framtidas bærekraftige ressurslogikk.

Skrevet av Morten Stene og Britt Paula Mørkved

Førsteamanuensis, Nord universitet og universitetslektor, Nord universitet