Ærligere

Mange synes å være overrasket over hva våre styrker «holder på med» i Afghanistan etter å ha sett den danske filmen «Armadillo». Tilsvarende reaksjoner knytter seg også til den norske boka «Med mandat til å drepe», som er skrevet av norske skarpskyttere på oppdrag i landet.

Vi er enig med tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som sier at han er forundret over at noen har sett for seg at den norske krigsinnsatsen er annerledes enn filmen og boka viser. Dels kan ansvaret for dette legges på regjeringens valg av retorikk, som mildt sagt er svak, men dels henger nok dette også sammen med at mange har et overfladisk forhold til selve krigsbegrepet. I en tid da informasjon er mer tilgjengelig enn noen gang før i historien, ser vi at kunnskapsnivået og ikke minst interessen er lav i brede lag av befolkningen.

Regjeringen har sitt på det tørre når den sier at vi ikke er i krig i Afghanistan. Krig er et folkerettslig begrep som er knyttet til at to eller flere land er i krig med hverandre. De internasjonale styrkene er i dag i Afghanistan i samarbeid med landets lovlige myndigheter. Men handlingene de norske soldatene deltar i, skiller seg lite fra krigshandlinger slik vi kjenner dem fra sammenlignbare konflikter – for eksempel i Vietnam.

Det er på tide at vi får en ærligere debatt. Krigshandlinger er brutale. Mennesker blir drept, mange blir ødelagt for resten av livet. Det vet også regjeringen og Stortinget, som har valgt å sende norske styrker til Afghanistan. Samtidig mener vi det blir feil å bruke den omtalte filmen eller boka som argument mot den norske tilstedeværelsen. Den debatten må baseres på så vel politiske vurderinger som fagmilitære erfaringer. Det militære nærværet må ha en klar politisk begrunnelse knyttet til klare målsettinger. Dette må ligge til grunn for debatten – ikke øyeblikksskildringer som mer beveger følelsene enn fornuften.

Må baseres på fornuft.

Nytter

6.000 mennesker så årets utgave av Pe-Torsa. Det er et mektig vitnesbyrd om at det er mulig å få til nær sagt hva som helst, også utenfor «sentrale strøk». At en forestilling i Kvelia trekker en publikumsmasse som tilsvarer fire ganger Liernes samlede befolkning, vitner om både høy faglig standard og enorm vilje til å klare det «umulige».

Et helt lokalsamfunn står bak oppsetningen, som er i ferd med å bli en institusjon. Ringvirkningene, både kulturelt, sosialt og økonomisk er betydelige. Dersom man hadde bedt et markedsbyrå vurdere hvorvidt et utendørsteater i Lierne basert på lokale krefter, lagt til ei grend 80 kilometer fra nærmeste avkjørsel fra E6, kunne tenkes å bli en gedigen suksess med tusenvis av tilreisende – er sannsynligheten stor for at man ville fått til svar at dette var galskap. Det samme ville man garantert sagt om etableringen av Norsk Revyfestival på Høylandet. Erfaringene viser noe annet. De viser at det nytter, også i det mest grisgrendte strøk, når viljen, kreativiteten og evnene er til stede.