Helhet
Mens sirkuset rundt kraftlinjene i Hardanger ruller videre, rapporterer Statkraft om lite vann i magasinene landet over. Midt-Norge er – heldigvis – en av regionene som kommer bedre ut enn mange andre, men samtidig er det lite vann, også her. I fjor var fyllingsgraden i magasinene i Midt-Norge 84,3 prosent denne uken, i år er fyllingsgraden drøyt 75 prosent.
Rapportene fra vannmagasinene viser at vi trenger en svært våt høst og deretter en snørik og ikke altfor kald vinter, dersom vi skal unngå uforsvarlig høye strømpriser og fare for utkopling av elektrisiteten til deler av næringslivet. Selv om vi skulle slippe dette, skal det svært mye til dersom vi skal unngå å basere mye av vårt nasjonale strømforbruk på betydelig import av elektrisitet produsert på svært lite miljøvennlig måte de kommende månedene.
Vi tror ikke man kommer forbi at eneste bærekraftige måte å sikre nødvendig strømforsyning på, er ved økt produksjon. Det er et paradoks at så godt som alle planer om ny produksjon av miljøvennlig, fornybar kraft møter stor motstand i miljøets navn, samtidig som ingen protesterte da svenske produsenter for noen måneder siden startet opp sterkt forurensende kullkraftverk for å møte den norske etterspørselen.
Vi tror det er mulig å spare inn en betydelig del av energiforbruket ved energiøkonomisering og opprustning av eksisterende kraftverk, men dette er ikke nok, verken på kort eller lang sikt. Det er dessuten grunn til å peke på at kraftsituasjonen i Bergensområdet, som den omstridte linjen gjennom blant annet Hardanger skal bidra til å bedre, også henger sammen med målrettede miljøtiltak: Beslutningen om å elektrifisere en så stor andel av sokkelen som mulig via sjøkabler fra land, har i stor grad gjort sitt til at presset mot strømforsyningen øker. Dette er et konkret resultat av ønsket om å stenge flest mulig forurensende gasskraftverk til havs.
Ser man hvert vedtak isolert og alle kamper hver for seg, vil trolig et flertall av befolkningen si seg enig med selv de mest markante naturvernere i at kampene og synspunktene er riktige. Problemet er at ingen stilles til ansvar for summen av alle gode tiltak, når disse får negative konsekvenser. Miljøbevegelsens svar på utfordringen er enkel: De ønsker et annet samfunn, med atskillig lavere energiforbruk. Problemet er at det ikke er politisk vilje eller flertall til å skape et slik samfunn. Dermed gjør man i realiteten opp regning uten vert, og slipper unna med det.
Denne utviklingen kan ikke fortsette. Helheten må tilbake i energipolitikken. Det betyr at tiltak som begrenser produksjon og overføring av kraft, ikke kan aksepteres før man har avklart hvordan politikken skal utlignes. Det er ikke annerledes på dette området enn i den økonomiske politikken – vil man prioritere ett område, må man samtidig finne inntjening som sikrer balansen annet sted. Samme tekning må nå overføres til miljø- og energisektoren. Hvis ikke, kjører vi samfunnet på grunn.
Helheten må tilbake.
