Skole

Rapporter om at elever i ungdomsskolen ikke får utdelt bøker fordi skolene mangler penger, synes hentet fra en rapport som beskriver forholdene i land vi helst ikke sammenligner oss med. Slik er det ikke. Dette er dessverre hverdagen for en økende andel norske elever. Samtidig kommer rapporter om at stadig flere foreldre kjøper privatundervisning til sine barn, for å bøte på hva som oppfattes som mangelfull undervisning i klasserommene. Tegnene på en offentlig skole i krise, er derfor tydelige.

Utdanningsforbundet mener det er håpløst å drive undervisning når elevene ikke får tilgang til det undervisningsmateriellet de har rett til. Det er vanskelig å være uenig med dem i dét.

I fredagens utgave av Adresseavisen kom det fram at ungdomsskoleelever i en skole i regionens største kommune må klare seg med en ødelagt bok i matematikk. Andre lærebøker, i noe fag, har ikke skolens ledelse råd til å kjøpe inn. Elevene henvises derfor til kopimaskinen. At dette skjer i det rødgrønne «fyrtårnet» Trondheim etter at SV har bestyrt Kunnskapsdepartementet i snart fem år, samtidig som de rødgrønne regjeringspartiene har flertall i Stortinget, viser at manglende satsning på den offentlige enhetsskolen knapt kan kalles en borgerlig unnlatelsessynd.

Aps kommunalråd Ole Kristian Lundereng i Trondheim sier i en kommentar at «vi har et ufravikelig prinsipp om at enhetene skal holde seg innenfor sine budsjettrammer». Han understreker at det er «uaktuelt» å overføre midler fra én skole for å dekke behovet på en annen. Hver skole er en selvstendig budsjettenhet som skal gå i balanse.

Lundereng har selvfølgelig rett i at ingen kan bruke mer penger enn man har, men vi mener han likevel tar grunnleggende feil i sin tilnærming til problemet: Har ikke skolelederne penger til å kjøpe lærebøker, er det kommunens politiske ledelse som må bære ansvaret – ikke de ansatte i klasserommene.

Vi mener det er grunn til å ta en grunnleggende debatt om skoleøkonomien når man ikke lenger har råd til å kjøpe bøker. I Trondheim har vi de siste årene sett ørkesløse debatter om skolestrukturen. Den sittende kommuneledelsen har ikke klart å enes om endringer som ut fra forskyvninger i elevsituasjonen kunne vært fornuftig.

Sett fra vårt ståsted har man fokus på feil sted dersom man utelukkende er opptatt av struktur – og ikke ser dette i sammenheng med innhold. I mange utkantkommuner har man de siste årene blitt tvunget til å legge ned mindre skoler for å skape balanse i driften. Når representanter for den politiske ledelsen i Trondheim nå prøver å skyve problemet over på den enkelte skoleleder, forsøker man i realiteten å presse ansvaret for egen manglende evne til prioritering over på sine ansatte – mens elevene får regningen. Det er neppe den beste måte å sikre fortsatt oppslutning om offentlig skole på.

Politikernes ansvar.