Sørsamene

Vi har de siste årene jevnlig rettet søkelyset mot sørsamenes fortvilte situasjon. En kultur som har preget Trøndelag i kanskje flere tusen år, står på kanten av stupet. Beskrivelsen er ikke et retorisk grep for å skape dramatikk. Det er en presis beskrivelse. Om få år er den sørsamiske kulturen i realiteten museal, dersom ikke samfunnet tar sitt ansvar på alvor.

Sørsamene presses fra flere hold: De er en minoritet innen den samiske kulturen, og kommer ofte svært langt bak på prioriteringslistene som blir lagt innen samiske organisasjoner og organer – ikke minst Sametinget. Dernest preges de, naturlig nok, av samme sentraliseringskrefter som den norske bygdekulturen.

Unge samer er ikke annerledes satt sammen enn andre unge nordmenn. Livet i de større byene trekker, først og fremst fordi det er der mange av de utfordrende og godt betalte jobbene finnes. Men i dette ligger kanskje ikke den største utfordringen. For det finnes unge samer som ønsker å leve ut den tradisjonelle kulturen.

En av sørsamenes fremste talsmenn, Inge Even Danielsen, uttalte til Adresseavisen i går at gaupebestanden nå er blitt så stor at dette rovdyret utgjør «et vanvittig problem». Få, om noen i det hele tatt, har bedre forutsetning for å mene kvalifisert om gaupebestanden enn samene. For det første er samer som fortsatt driver reindrift, ute i naturen året rundt. De trafikkerer store områder og observerer alle spor som rovdyrene etterlater seg. Dernest eier de gaupas matfat. Når samene kan dokumentere at sporene som rovdyr etterlater seg vokser fra år til år, samtidig som antall reinkalver som blir tatt av de ulike rovdyrene øker dramatisk, blir det ganske meningsløst når miljøbyråkratene hevder at dette er feil.

Rovdyra er ikke det eneste problemet som reindrifta møter. Økt hyggebygging og kraftutbygging de siste 50 år har gjort betydelige innhogg i beitedistriktene. Skal vi tro sørsamene selv, er det imidlertid rovdyrene som de siste årene har utgjort den uten sammenligning største utfordringen.

Det er så tette bånd mellom reindriftsnæringa og den sørsamiske kulturen, at vi ikke tror det vil være mulig å videreføre kulturen over tid dersom reinen havner på museum. I dag er det færre enn 70 familier som driver med rein i de to trøndelagsfylkene. De siste årene er det rapportert at rovdyr har tatt mellom 70 og 80 prosent av kalvene i enkelte flokker. Da sier det seg selv at grunnlaget for videre drift forsvinner.

Norske myndigheter har tatt sitt valg. Den sørsamiske kulturen er ofret til fordel for en økt rovdyrstamme. Slik var det neppe tenkt, men dette er den uunngåelige konsekvensen av politikken som nå føres. Mot en urbant forankret miljøbevegelse kom samene til kort, slik samene alltid – absolutt alltid – har tapt i møtet med storsamfunnet.

Fortsatt er det mulig å snu, Men da må snuoperasjonen komme raskt. Den dagen reindrifta er historie, vil det være for sent. Den dagen ligger mye nærmere enn vi liker å tro.