På desken. En totalt ny verden åpenbarte seg. Før sommeren kom avanserte jeg til utenriksdesken, hvor legendariske H.C. Hanssen regjerte med brede bukseseler, uryddig hårsveis, velfylt askebeger og betydelig pondus – i enhver betydning av begrepet. Forholdet ble av det kortvarige slaget. Før året var omme fikk jeg nøkkelkort og fast ansettelse i nabohuset. Det er det i ettertid liten grunn til å beklage.
Du verden, så lenge siden det synes. En verden siden ...
Ledelsen var auforisk. Opplaget pekte opp og fram. Idet jeg sjekket inn første gang siklet redaktørene over de foreløpige tallene, som ennå ikke var revisorgodkjent og offentlige. Men det var ingen tvil: Oppgangen fra året før var betydelig. «Signifikant», som sjefredaktøren uttalte seg internt, et øyeblikk han løsrev seg fra golfkøller, operetter og arier. Da tallene noen uker senere ble allment kjent viste de at Dagbladets opplag var oppe i 228.834. Framtidshimmelen var lys og skyfri. Den mangeårige drømmen om å passere 250.000 var plutselig bare en liten kampanje unna. For VG viste jo vei i tabloidløypa. Der i gården offentliggjorde man også nye tall: 386.137. Det var noe å strekke seg etter.
Dermed takket sjefen for seg og flyttet inn der hans hjerte alltid hadde ligget: Den Norske Opera. Inn fra nabobygningen kom Harald Stanghelle. Liten av vekst, men stor i meninger. Han startet karrieren med å kvittere ut et førstesideoppslag som «skrivende journalist». Dermed var lista lagt. Avisen som i fem år hadde levd med en sjefredaktør som ikke hadde skrevet en linje, og takk for det, for så vidt, fikk nytt liv.
Stanghelle hadde sågar den riktige politiske bakgrunnen; runnen av Venstre-rot på Vestlandet, bevist i holdninger og hørbart i klingende nynorsk. Veteranen Arne Skouen, som ingen helt riktig skjønte hvorfor fortsatt hadde eget kontor og fri adgang til spaltene – var han ikke snart 85? – kvitterte den gamle sjefen ut og den nye inn på følgende måte: «Arve Solstad gikk av i 1990. Det skulle gå fem år før han fikk en verdig etterfølger». Ett er å si slikt, en mørk kveld over skummende brygg blant mer eller mindre dårlige venner. Det var ikke Skouens vis. Han satte utbruddet på trykk!
Fra nå av kunne det ikke annet enn gå bra. Det gamle sosialliberale fyrtårn blant norske aviser skulle blankpusses for en ny gullalder. Båret av sterke meninger, ramsalte kritikker og førsteklasses nyhetsjournalistikk. Dagbladet – alltid foran!
Så bar det utfor.
Jeg innledet med å nær bruke evigheten som tidsperspektiv. Å skrive at det ligger en «hel verden» mellom vinterdagene i 1995 og de vi nå er midt inne i, synes i overkant overmodig; vi snakker tross alt bare om 15 korte år. Men i løpet av disse årene er Dagbladet gått fra vondt til verre til katastrofalt dårlig. Nå ligger avisa på sotteseng. Mediekjenner og nordtrønder Lasse Gimnes sier det alle tenker: Dagbladets tid er over. Det er ikke lenger et spørsmål om, men når rotasjonspressa stanser for godt.
Rett før jul vedtok styret i avisa, som siden 1995 har forlatt Akersgata og den legendariske avisbygningen til fordel for Oslo havnelager, følgende målsetting for 2010: Opplaget skal holdes på et gjennomsnitt gjennom året på 80.000. Åttitusen! Det er noe annet enn å gripe etter 250.000.
Den ene redaktøren har avløst den andre. Jeg kjenner de fleste av dem, enkelte sågar godt. Felles for alle er at de var og er glitrende fagmenn – alle så nær som den siste. Hun er fagkvinne. Hvilket hun til gjengjeld er til fingerspissene. Anne Aasheim startet sin karriere i den kristelige dagsavisen Dagen i Vestlandets hovedstad, i et merkelig kråkeslott av et avishus i Sparebankgaten under sagnomsuste Arthur Bergs myndige ledelse. Dette var før noen skjønte at unge Anne hadde større hug til kvinner enn menn, så samboerskapet med Dagen – ikke akkurat kjent for sin posivite holdning til homofilt samliv, enn si homofilt liv i det hele, gikk tilsynelatende glimrende.
Men Dagen ble for liten og trang, i enhver forståelse av ordet. Da den alt annet enn sosialliberale Finn Jarle Sæle overtok Bergs kontor, takket den drivende dyktige deskjournalisten for laget og flyttet over fjellet med kurs for Marienlyst. Der skapte hun seg et navn som journalist og etter hvert medieleder langt ut over det alminnelige. Det var derfor ikke til å undres over at jubelen sto høyt i taket – fortsatt i Akersgata 49 – da nyheten om at hun var på vei til Dagbladet ble kjent. Det var nærmest 1995, nok en gang. Bare større. For i 2006 var det en avis med alle varsellamper tent som tok i mot sin nye sjef. Få, i alle fall internt, var i tvil om at hun var riktig kvinne til å få ting på stell. Dette bare MÅTTE bli bra.
Torsdag klokka elleve kalte hun inn til allmøte. Noe var på gang. Så slapp bomben. Hun ga opp. Orket ikke mer. Uten ny jobb å gå til var hun kommet til veis ende. Ikke før hadde hun sagt sitt, så kom neste detonasjon, om enn mindre hørbar, selv om stillheten med all sannsynlighet må ha vært øredøvende i redaksjonslokalene: Også debatt- og kulturredaktør Peter Raaum meldte at han var i ferd med å logge av.
Analysene om hva som gikk galt spriker: Internett. Sviktende økonomi. Krevende situasjon i et marked de siste 20 år stadig sterkere preget av konserndannelser, hvor Dagbladet har slitt med å finne sin plass. Langvarig indre strid. Vanskelig konkurranseforhold vis-à-vis VG.
Alt dette er riktig. Likevel?
Jeg kan ikke annet enn undre meg over hvor Dagbladet er blitt av. Avisen som i sin moderne form ble skapt av Einar Skavlan, sjefredaktør fra 1915 til sin død i 1954, eksisterer ikke lenger. Det kommer riktignok ut noe som heter det samme. Men likevel ikke; sarvet som nå bys fram er da ikke Dagbladet? Skavlan, som ledet avisa gjennom to verdenskriger, fra Norge var en ung nasjon preget av unionsoppløsning, utvandring og svenskefrykt, deretter gjennom bitter klassekamp i harde mellomkrigsår og til slutt gjenoppbygging inn i atomalder og kald krig, løftet fram storheter som Johan Borgen, Gunnar Larsen og Gerd Benneche.
Men han var ikke den eneste. Orkdalingen Arve Solstad kom til Dagbladet som politisk journalist elleve år etter at Skavlan utåndet, og åtte år senere var han på plass i den gamle sjefsstolen. Solstad, den kanskje siste av de legendariske bladstyrerne i avisa som ble stiftet av Anthon Berg i 1869, satte spor etter seg både i avisen og samfunnet. For å sitere H.C. Hanssen: «Det var ikke bare hyggelig å jobbe under ham. Det var personalpolitikk hinsides enhver arbeidsmiljølov».
Kanskje ikke til å undres over, forresten, med ansatte som H. C. i fri flyt i korridorene. Men om enn kantene kunne være skarpe og tilbakemeldingene klare, var Solstad en ualminnelig respektert redaktør. Dessuten en redaktør som aldri var i tvil om hva Dagbladets rolle var: Meningsbærer.
Likevel; det ble Arve Solstad som markerte overgangen mellom den gamle og den nye tid. Hvilket det selvfølgelig vil være urettferdig å klandre ham for. Det var nemlig i disse årene norsk presse kuttet båndene til historien. Da han tiltrådte var Dagbladet fortsatt en tydelig politisk forankret avis. Kulturradikal og sosialliberal. Da han sluttet var den fortsatt «kulturradikal og sosialliberal». I navnet. Fortøyningene til parti og i mangt historie var kuttet og erstattet av Jens P. Heyerdahl, konsernbygging og «DU»-journalistikk.
En gang så unge og fremadstormende kommentatorer som Karsten Alnæs, Sissel Benneche Osvold, Arne Finborud, Per Vassbotn og Gudleiv Forr var det fortsatt plass til. Men rommet ble stadig trangere. I dag er de ute, alle sammen. Isteden har vi fått Marie Simonsen og Martine Aurdal, som langt fra løfter den sosialliberale arv; de forfekter snarere en populistisk avart av urban radikalisme, bemerkelsesverdig substansløs, med røtter helt andre steder enn der forgjengerne sugde ideologisk næring. Derfor var også den siste nysatsingen på det «meningsbærende» dømt til å mislykkes.
Kanskje er det snarere her, og ikke i digitale utfordringer, den utløsende faktor for Dagbladets problemer ligger? Der framstående kvalitetsaviser i utlandet møter utviklingen med å blankpusse historisk arv og utvikle seg som meningsbærere med tydelig samfunnsprofil, har Dagbladet de siste årene hoppet fra den ene ansiktsløftningen til den neste, alt mens innholdet er blitt forringet. For avslutningsvis å sitere allerede nevnte Skouen, mannen som nektet å slutte og som derfor jobbet som reporter, anmelder og etter hvert kommentator fra 1935 og fram mot århundreskiftet – et spenn på godt over 60 år: «Det blir som å sminke ei gammel hore og sende a ut på nytt».
Han savnet innhold, den gamle hedersmannen. Og unnslo seg ikke for å karakterisere eiere og ledelse som halliker og sin egen avis som ludder.
Så var det kanskje slik det endte. I hor, mord og sensasjoner. Som vi for lengst er gått lei av, dagligdags som det er blitt. Men ordet, selve ordet består. For den som vil lese. Men det finnes ikke lenger i Dagbladet.
La oss la Arve Solstad få siste ord. På tampen av sin pressekarriere fikk han spørsmål om hva Dagbladet med årene var blitt til. Han smattet på svaret før det kom: «Et aksjeselskap».
Det samme var frisørsalongen som holdt til vegg i vegg.
Dagbladet – alltid foran. Også på vei til avisgraven.
Dagbladet eksisterer ikke lenger.
