– Uten Olve på Egge hadde det ikke vært noe slag på Stiklestad

Olav den hellige var livredd for den veltalende høvdingen på Egge som nektet å føye seg etter helgenkongens befalinger. Olve «tok en for laget» og måtte bøte med livet, men sørget samtidig for at hatet mot kongen var sterkt hos bøndene i Trøndelag.

Foto: Harald Sæterøy

Nyheter

Olve Grjotgardsson på Egge var den mektigste av høvdingene på Innherred. Han var en ekte Grjotgard-sønn og stammet i direkte linje fra Håløygætta og ladejarlene som hadde herredømmet over Trøndelag, Nordmøre og Nord-Norge fra slutten av 800-tallet.

Da Hårfagre-kongene og til slutt Olav Haraldsson forsøkte å samle Norge til ett rike var det nettopp ladejarlene som sto sterkest og nektet kongen å bestemme hva de skulle tro på av både politikk og religion.

Holdt trøndersk fest

Etter at Olav Haraldsson flyttet til Nidaros fikk han beskjed om at storbøndene på Innherred fortsatt utførte hedensk blot på Mære. Dette likte Olav svært dårlig og dro til Mære for å ta en alvorsprat med Olve som var jarl og storhøvding. Han forklarte det hele som en god gammeldags fest, og at kongen ikke skulle bry seg om at bøndene på Innherred moret seg litt på senhøsten. Olav måtte godta det veltalende Olve hadde sagt, og dro hjem til Nidaros med uforrettet sak og om mulig enda mer arg enn han hadde vært før han dro til Olve Grjotgardsson.

– Olve Grjotgardsson var litt av en type, sier forfatter, statsviter og historiker Torgrim Titlestad som har stått i spissen for noen av de viktigste sagautgivelsene de siste årene.

– Trøndelag var opposisjon-fylket som sto sterkt økonomisk og hadde sin egen lov og orden. De hadde suverenitet over egne landområder og ressurser til å utvikle egen kultur. De hadde rett og slett ikke behov for Olav Haraldssons kristendom og politiske revolusjon.

Olavs mektigste motstander

Titlestad mener at Olve Grjotgardsson på Egge er selve definisjonen på de politiske og religiøse tradisjonene i Trøndelag. Ifølge kongen måtte alle vende seg til hans makt og kaste vrak på det over 1000 år gamle tingsystemet. Det er da Olve på Egge står fram som en legitim opprører mot kongens makt.

– Han snakker Olav trill rundt når de møtes på Mære første gang. Men Olav blir mektig provosert av høvdingen på Egge og følger med på hva bøndene gjør – og har en berettiget mistanke om at de fortsetter å ivareta sine hedenske skikker.

Sommeren 1021 får Olav beskjed om at Olve har samlet alle storbøndene til midtsommer-blot på Mære. Kongen reagerer raskt, samler hæren og seiler inn Beitstadfjorden. Han kom fram til Mære midt på natten, gikk direkte til aksjon, stilte opp manngard rundt husene og sperret Olve og de andre storbøndene inn på tunet.

Denne gangen fikk ikke Olve sjansen til å snakke seg ut av situasjonen, men han sto nok en gang fram og tok ansvaret for festen – og måtte bøte med livet. Ifølge sagene blir han drept fordi han er hedning. Sannheten er nok at han var en av Olavs mektigste politiske motstandere.

– Akkurat der og da gjør Olav den første av tre store bommerter i sitt forsøk på å samle Norge og for å sikre seg kongemakta. Han roter rundt i grøten og terger trønderne. Det skulle vise seg å være lite smart, sier Titlestad og legger til.

– Olve Grjotgardsson fremstår som en klok og veltalende mann. Snorre Sturlasson er forsiktig når han omtaler Olve i Heimskringa, mens Flatøyboka tegner et bilde av en karismatisk taler med høyt utviklet sans for retorikk. Olve var nok svært godt likt på Innherred.

Kongens mann ble fosterfar

Olve på Egge var gift med Sigrid Toresdatter fra Bjarkøy. Hun var ung og vakker, rik og av god ætt. Hun ble regnet som et godt gifte og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort etter at han hadde drept mannen hennes. Kalv Arnesson ba kongen om å få Sigrid, og for vennskaps skyld ga kongen ham henne og alle eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og ga ham ombudet for seg selv i områdene rundt Beitstadfjorden.

Olve og Sigrids to sønner, Tore og Grjotgard Olvesson vokser dermed opp på Egge med kongens mann som fosterfar. Når det er sagt så er det ingenting som tyder på at Tor og Grjotgard lider noen nød med Kalv som fosterfar – tvert imot virker det som om han tar seg godt av Olves sønner.

Drepte Olves sønner

Etter et mislykket hærtokt i Danmark i 1026 økte misnøyen mot Olav, og Knut den mektige som hersket over Danmark og England sendte Håkon jarl til Norge for å ta over makta. Mens Kong Knut samler hæren for å knekke Olav en gang for alle – ødelegger Olav for seg selv med å gjøre bommert to og tre på kort tid.

Olav ble nemlig invitert til bryllupsfest hos Tore Olvesson på Hedmarken. Her finner Olav ut at Olves sønn har sverget troskap til kong Knut, Olav blir rasende. I sinne tar han livet av Tore – og som om ikke det var nok dreper han Olves andre sønn, Grjotgard, i tumultene som oppstår.

– På mange måter kan vi si at dette er den direkte årsaken til slaget på Stiklestad, selv om Olavs drap på Erling Skjalgsson i forkant var en medutløsende faktor. Etter drapet på Olves-sønnene vender også deres stefar Kalv Arnesson seg fra kongen som han har vært trofast mot siden ungdommen, sier Titlestad.

Snorre Sturlasson nevner ikke Sigrid før etter at kongen har drept sønnene hennes, men da tegnes det et bilde av en særdeles viljesterk kvinne som egger ektemannen til hevn: Da Kalv kom hjem, merket han snart at Sigrid var nokså harmfull og regnet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav. Først det at han lot drepe Olve, mannen hennes «og nå siden,» sa hun, «to av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.» Kalv sa at det var imot hans vilje at Tore var tatt av dage. «Jeg bød bøter for ham,» sa han, «og da Grjotjgard ble drept mistet jeg min bror Asbjørn.» Sigrid sa: «Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg har fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.»

– Det kan være at bøndene i Trøndelag hadde klart å tolerere at Olav drepte Olve, men når han i tillegg dreper hans sønner er det nok. Raseriet mot kongens brutalitet blir for stort, og når Olav i 1028 blir forfulgt av Håkon jarls flåte har han ingen annen måte å unnslippe på enn å rømme til Gardarike og kong Jarisleiv. Det er ikke religionskonflikt som gjør at han må flykte. Flertallet av motstanderne hans er allerede kristnet. Olavs ønske om en sterk sentralisert statsmakt har kollidert med høvdingenes rådsmakt over egne områder, sier Titlestad.

Bøndene møter Olav i Verdal

Håkon jarl tar over makten i Norge i 1028, men drukner allerede året etter. Dette er nyheter som før jul i 1029 kommer fram til Olav som fortsatt sitter i eksil hos kong Jarisleiv. Norge var høvdingløst og Olav bestemmer seg for å slå til på nytt og setter kursen mot hjemlandet.

Ryktet om Olav Haraldssons hjemkomst når Trøndelag lenge før Olav er på grensen til Svearike, og bøndene – anført av Kalv Arnesson (Sigrids mann), Tore Hund (Sigrids bror), og Hårek fra Tjøtta – samler en stor hær i Trondheimsfjorden. Den 29. juli 1030 barker Olavs menn og bondehæren sammen, og utfallet kjenner vi godt. Olav blir hogd i kneet av Torstein Knarresmed, kaster sverd og skjold og legger seg ned ved en stein. Han ber gud hjelpe seg, men da så Tore Hund sitt snitt til å hevne drapet på Olve på Egge og sine nevøer. Tore stakk spydet Selshevneren inn under kongens brynje og spidder han. Til slutt var det Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen – og historien om Olav Haraldsson var slutt. Men opp av «asken» kom det fram en ny legende; Olav den hellige.

Ifølge Snorre Sturlasson er det er ingen ringere enn nettopp Tore Hund som først får oppleve helgenkongens hellighet. Han som nettopp hadde drept kongen og hevnet kompisen, en brorsønn og to søstersønner stelte kongens lik. Tores hånd var også skadet, men da han fikk noe av Olavs blod på hånden skal han ha blitt mirakuløst helbredet.

– Uten Olve hadde det ikke vært noe slag

– Olve på Egge har spilt en viktig rolle. Det er det ingen tvil om. Jeg er slett ikke redd for å si at uten han hadde det aldri vært noe slag på Stiklestad. Det var drapet på Olve og sønnene – den siste grenen i Håløygætta som var en utløsende faktor. Sagaene forteller om hele dette slektskapet fra Olve til Sigrid via sønnene og Kalv og det skal vi ikke kimse av, sier Torgrim Titlestad og forklarer:

– Kongssagene er skrevet fra kongenes ståsted. Alt det andre er litt mer usikkert. På 1800-tallet vokste sagakritikerne fram og typer som Olve på Egge og Erling Skjalgsson ble fremstilt som bygdetullinger og landssvikere. Vi skulle samle Norge rundt kongstankene, og da ble det ikke plass til de som ikke hadde ønsket kongemakta i 1030, sier Titlestad.

Forfatteren er nå i gang med ferdigredigere Håkon Ivarssons saga – som han tror vil interessere en del trøndere.

– Håkon Ivarsson er på mange måter «The missing link» i kongesagalitteraturen. Han førte den gamle norrøne opprørertradisjonen videre og hans saga er sterkt kongekritisk og er et voldsomt angrep på de totalitære kongene. Dette er en viktig del av historien som ble glemt på 1800-tallet da kongesagaene ble brukt som nasjonsbyggerlitteratur. Sagaene er viktig norsk politisk historie og vi må være mer kritiske til hvordan kongene blir fremstilt. Sagafortellerne er nok adskillig mer objektiv enn historikerne var på 1800-tallet, sier Titlestad.