Må takle hverdagen uten rehabilitering

To årlige legekontroller er den eneste oppfølgingen hjertetransplanterte Øistein Hovelsen (58) har fått fra det offentlige.
Nyheter

- Det er en selvfølge at kommunene burde hatt et bedre rehabiliteringstilbud. Det har gått 20 år siden de ble pålagt å gjennomføre et slikt tiltak, sier Øistein Hovelsen. To år etter sin egen hjertetransplantasjon venter Steinkjer-mannen fortsatt på at kommunen skal komme i gang med et rehabiliteringsopplegg.

Mellom to stoler

- Når det virkelig gjelder, når det står om liv, er det ikke måte på hva helsevesenet kan få til. Derfor er jeg overlykkelig fordi jeg overhode bor i Norge. Men samfunnet og kommunene er ikke like flinke til å ta vare på folk etterpå, sier Hovelsen. Han har tidligere fortalt sin sterke historie i Trønder-Avisa. Om hvordan han første gang merket anginasmertene som 38-åring i 1982. Om to omfattende bypassoperasjoner ved RiT i 1985 og i 1987. Heller ikke da ble han frisk. Han hanglet fram til 1999. Da var tilstanden hans så dårlig at en hjertetransplantasjon var eneste mulighet. I elleve måneder ventet han på døden, eller et nytt hjerte, før han fikk meldingene fra Rikshospitalet om at et donorhjerte var tilgjengelig. Etter operasjonen gikk det to og en halv måned før han var sterk nok til å reise hjem fra Rikshospitalet. Problemet var bare at det ikke fantes noe tilbud hjemme i Steinkjer. Helseloven som ble vedtatt for temmelig nøyaktig 20 år siden, pålegger kommunene og spesialhelsetjenesten (sykehus/helseforetak journ. anm.) ansvar for rehabilitering og habilitering.

Drar på rehabilitering

Selv brukte han 10.000 kroner av egen lomme på et opphold på rehabiliteringshjemmet Kastvolden mellom bypass-operasjonene og transplantasjonene, simpelthen for å få kontroll over angsten. Heller ikke etterpå har det vært hjelp å få. - Det jeg har savnet aller mest er et apparat som tar vare på meg psykisk. Når du sliter med for eksempel hjertesykdom i mange år så får det psykiske følger. Selv sliter jeg fortsatt med angst, sier Hovelsen. - Spesielt kommunene har et ansvar for å ta vare på folk etter noe slikt som jeg var gjennom, slik at de kan leve et normalt liv. Det har jeg ikke sett noe til, og jeg vet at mange føler det samme som meg, sier Hovelsen. Nå engasjerer han seg i arbeidet for å skape et bedre tilbud gjennom Foreningen for Hjerte- og Lungetransplanterte. Han er også fylkesleder i Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke. I dag er tilbudene gjennom disse organisasjonene den eneste formen for rehabilitering han har.

Forsøkskanin

- I mange kommuner finnes det for eksempel treningspartier for hjerte- og lungesyke. Vi har også et likemannstilbud. Jeg tror de aller fleste som får hjerte eller lungeproblemer kan ha behov for å ha noen å snakke med, sier han. Selv har han store forventninger til et tilbud som Foreningen for Hjerte- og Lungetransplanterte har fått i stand sammen med Feiring-klinikken for nytransplanterte. Som en av tre forsøkskaniner skal han selv delta på et fire uker langt rehabiliteringsopphold der fra 6. januar.