Drømmen om den perfekte utstillings- og avlshund har utviklet seg til å bli et mareritt for Jeanette Aakervik.
Namsoskvinnen, som kjøpte sin første miniatyrhund av rasen pomeranian i februar i fjor, ble kjempeglad da hun for kort tid tilbake fant en tilsvarende hund til salgs på internett. Oppdretteren var bosatt 15 mil sør for Stockholm.
– Jeg har vært på jakt etter en slik hund helt siden jeg kjøpte den første for et drøyt år siden, men norske oppdrettere opererer med en ventetid på godt over ett år på valper av premierte foreldre, sier Jeanette Aakervik, som ikke legger skjul på at hun bestemte seg svært fort, da den svenske oppdretteren kunne levere valpen på dagen dersom hun tok turen til Sør-Sverige.
Ble mistenksom
Men møte med kennelen ble helt annerledes enn hun hadde forestilt seg.
– Med tanke på hvilke hunder de drev oppdrett av, hadde jeg sett for meg en flott og velstelt kennel. Men det var det ikke. Jeg ble møtt av rundt 30 skitne hunder, som sprang løs i en hundegård. I tillegg var det et trist rom i kjelleren, der hundene sto i små båser, sier Aakervik.
Men det største sjokket fikk Aakervik da hun skulle se på hunden som oppdretteren hadde øremerket for henne – en fire måneder gammel tispe.
– Candy veide bare 850 gram, og så ille ut. Den hadde dårlig hårvekst, og virket helt fraværende, sier Aakervik.
Da hun ønsket en forklaring på hvorfor Candy var totalt ulik hunden hun hadde kjøpt i Norge av samme rase, fikk hun forklart at Candy hadde engelske blodslinjer, og at hun ville bli som den norske hunden etter hvert.
Ifølge Aakervik understreket oppdretteren flere ganger at dette ville bli en perfekt utstillings- og oppdrettshund.
Tvilsom veterinærattest
Da Jeanette Aakervik begynte å bli usikker på om valpen Candy virkelig var frisk, kom oppdretteren fram med en veterinærattest, som satte all tvil til side.
– Veterinærattesten viste at valpen var helt frisk, og jeg fikk inntrykk av at jeg hadde gjorde et bra valg, selv om jeg fortsatt syntes at hunden virket veldig pjuskete og merkelig.
Etter å ha betalt oppdretteren 25.000 kroner, satte Aakervik seg i bilen og kjørte de 105 milene tilbake til Namsos igjen.
Dagen etter at hun kom hjem, oppsøkte hun veterinær i Namsos.
Frykter alvorlig hjerneskade
– Candy ble undersøkt svært nøye, og beskjeden jeg fikk var alt annet enn hyggelig. Veterinæren kunne fortelle at Candy var både undervektig, hadde rennende øyne, meget dårlig hårvekst og pelskvalitet, samt tynn og tørr hud. I tillegg var valpen svært reservert og pjuskete, og det er mistanke om at den har vannhode, sier Aakervik, som fikk beskjed om at Candy kunne ha en alvorlig hjerneskade.
Aakervik fortviler over at seks måneder gamle Candy verken lyder navnet sitt eller forstår kommandoer.
– Det er umulig å lære henne noe som helst, sier Aakervik og mener hunden knapt er kontaktbar.
I dag er Candy 1,2 kilo og har slutte å vokse. Hun har heller ikke felt melketenner ennå, og nå vokser de nye tennene ut i munnen på henne. Ifølge veterinær Trine Wennevik-Wright er det totalt kaos i Candys munn, og hun anbefaler å trekke melketennene.
Hunden skal nå utredes for hjerneskade, og Aakervik har allerede fått beskjed om at valpen kanskje må avlives.
I ettertid har namsoskvinnen vært i kontakt med oppdretteren, men hun har ikke fått tilbake kjøpesummen på 25.000 kroner. Inklusiv reise og veterinærutgifter har Candy kostet Aakervik nærmere 40.000 kroner.
– Oppdretteren har fortsatt ikke innrømmet at det er noe galt med Candy. I forhold til den norske veterinærattesten mener oppdretteren at veterinæren i Namsos ikke har kunnskap nok om de engelske blodslinjene til å kunne fastslå feil på Candy, sier Aakervik.
