... led av melankoli

 

Den ensformige, lette skvulpingen av bølge mot stranden lullet naturen i søvn. Da kom det også over meg en velgjørende ro. Fra naborommet hørtes det en dempet pusting fra sovende jegere og hunder Også tidligere har jeg frydet meg over denne bølgeskvulpen og tikkingen av «uret». Men da raste vel vinden og kastet hvite skumbølger mot husveggen så den ristet. Eller en annen gang lyste himmelen opp av blinkende lyn, og torden rullet herlig nedover fjellet og fortsatte utover sjøen og langt bortover.

Var det ikke vakkert… Jeg kunne ikke forstille meg at noen skapning på hele jordkloden kunne ha det bedre enn vi. Når jegerne etter en herlig jaktdag om kvelden lå på høy og skinnfeller, hadde fått fyr på pipene og pratet om jakt og vilt, gikk kanskje Ole bort til gryta og fisket et stykke kjøtt opp av den dampende elgs

uppa med fingrene. Hvis det da ikke var nok kokt, så kastet han det ned i gryta igjen. Hvis jeg ville fortelle hva han hadde brukt fingrene til like før, så ville det vel være mange an leserne som mistet lysten på elgsuppe. Men Ole var et stykke natur, og for en fjellmann heter det: «Naturalia son sunt turpia» – det naturlige er aldri uappetittlig.

Denne elgsuppen var min spesialitet. Allerede under slaktingen av elgen plukket jeg ut de stykkene som skulle brukes til suppe. En del av brystet, tunga, de korte ribbeina, nyretalg og framfor alt hjertet. Man måtte bare skjøre bort spisen av hjertet, for den bland de norske fjelljegerne for å være giftig på samme måte som lunge og lever. Alt dette ble så sammen med poteter som var kokt på forhånd, lagt i ei stor gryte og tilsatt pepper og salt, og om mulig selleri – og kokt. Den var ikke fullkommen før jeg hadde tilsatt en tilmålt mengde med knarrisk erter-pølse som jeg alltid hadde med. Hvis jeg var så rik at jeg enda hadde igjen noe loff, så ble den kuttet i terninger, ristet i smør og fordelt i dype tallerkener som ble fylt med suppe og elgkjøtt. Slik må det germanske gudemåltidet ha vært, bare at det manglet den knarriske ertersuppa som gjør den fullkommen. Dette var festdager også for hundene som undertiden hadde det nokså knapt, de som vi.

Hvis jeg ville ta meg igjen etter en anstrengende jakt eller ønsket meg avveksling, så lot jeg meg ro ut i Oles velse båt for å fiske. Det var som regel så fruktbart at vi alle ble mette, og fra sjøen hadde jeg godt overblikk over de østlige og vestlige sidene av fjellet som jeg med kikkerten kunne undersøke på en meget behagelig måte uten å anstrenge meg det minste.

Med denne båten kom jeg og Per roende til utløpet av en bekk som kommer fra Skjelbredvann. Her gikk vi på land og trakk båten opp og skilte lag som vi var blitt enige om underveis. Begge hadde hund med. Per hadde sin trofaste Barfot og jeg Castro som jeg nettopp hadde anskaffet. Jeg visste at den hadde vært helt forkommen og ville nå prøve dens jaktferdigheter. Jeg jaktet nordover langs Skjelbredvanet mot Farkhaugen, den høyeste av de åsene som ligger på vestsiden av fjellet. Der bestemte jeg meg for å postere. Per skulle gå i en stor bue vestfra og drive mot meg di dyrene som tilfeldigvis måtte stå i dalene oppe i fjellet. Jeg hadde nettopp passert Skjelbredvatnet da Caro satte nesen i været og dro meg hardt mot venstre og mot mitt mål, Farkhaugen. Vi hadde akkurat kommet til foten av fjellet, og den trakk så kraftig i båndet at jeg måtte sett

e hælene i bakken slik at ikke jakten skulle uttarte seg som en vill drivjakt. Da braket det løs foran meg. En kolle med kalv flyktet med stort leven mellom bjørkene oppover lia. Underveis tok den med seg en annen kolle. På toppen av åsen reiste det seg en veldig stor okse og sto med bredsiden mot meg. Jeg våget ikke å skyte på grunn av de tette kvistene, men ble rolig bare stående. Så satte hele selskapet seg i bevegelse og forsvant snart ut av syne for meg. Nå gjorde jeg en stor feil. Jeg løste hunden som forsvant som en pil. Jeg hadde en svak forhåpning om at den ville stanse oksen. Den hadde ikke fått været av meg og hadde vel neppe sett meg heller. Hovedsaken var imidlertid at er skulle høre losen og bli oppmerksom på saken. Det ville han kanskje ha lykkes ham å hindre at oksen dro av gårde mot Ogndalen. Selvfølgelig hendte det noe annet. De strekt oppskremte dyrene hadde skilt lag med oksen, og den la på flukt snorrett mot fiendeland med økende fart. Per som så oksen på omtrent 1000 meters avstand, mente at den ikke var så ekstra stor. Men straks han fikk se de dype sporene, var han enig med meg at vi ikke måtte miste en slik fjellvandrer. I hvert fall måtte vi undersøke hvor den hadde gjort av seg, og om den ikke kunne kommet tilbake til mitt vald igjen.

Dagen var ennå ung, men vi visste av erfaring hva det innebærer å forfølge en oppskremt elg. Nå hadde vi de siste årene ikke mistet en eneste elg. Det gnog oss derfor dobbelt at jakten slo så feil, og det bare på grunn av de fordømte bjørkekvistene som hindret sikten. Hovedsaken var å hindre oksen fra å gå til nabovallet. Og vi mente å unngå dette fordi oksen var alene. Det er langt lettere å jakte på en enslig okse enn om hele familien er med og holder vakt. Caro hadde stoppet oksen en par ganger og kom da snart tilbake til oss og ble koblet. Vi begynte straks å spore. Vi så snart på de forskjellige bakslagene at vi hadde å gjøre med en meget erfaren gammel herre som nok mer enn en gang hadde truffet sammen med de tobeinte udyrene, menneskene, på en ublid måte. Det var knapt kommen ned i myrene før den kastet seg i det første tjernet og svømte over. Så hadde den gått oppover et steinet bekkefar, fulgt fjellryggen og dratt gjennom en annen fjell

bekk, og så igjen mot myrene. Så snart den kom ned i tettskogen, trakk den i stedet for å ta over myrene som lå mer beleilig til for dens fluktretning hittil. Det gjorde den øyensynlig for å gjøre forfølgelsen vanskeligere. Her i skogen hadde den støtt på spor etter nesten to like store okser og hadde lenge fulgt disse sporene. Senere forlot den disse, men krysset dem igjen da den gikk i store sikk-sakk svinger. Først da den flyktet rett frem, stadig videre mot Ogndalen. Denne krysningen gjorde det uhyre vanskelig for oss fordi vi bare ved nitid undersøkelse og stadig sammenligning kunne klare å finne ut hvem som var opphavsmann til sporene. Vi ville nå en gang ha tak i vår okse og ikke en eller annen tilfeldig, selv om den også kunne være like stor. Da vi ikke uten videre kunne stole på hunden, måtte disse stadig bli kontrollert, noe som alltid var forbundet med tidstap. Men det viste seg da etter noen timer at vi så absolutt kunne stole på Caro. Den hadde øyensynlig forstått at vi foreløpig ikke interesserte oss for de to andre oksene. På denne måten holdt vi på i seks timer uten opphold, uten å unne oss et eneste øyeblikks ro. Endelig kom vi til det stedet hvor oksen hadde begynt å gå trygt og rolig. Nå gjaldt det å være dobbelt forsiktig.

Side 1  |  Side 2  |  Side 3  |  Side 4

Trønder-Avisa er opptatt av å ha en saklig og åpen debatt på vår nettutgave. Vi kontrollerer alle innlegg før de kommer på trykk på samme måte på nettutgaven som på papirutgaven. Debatten er åpen for publisering fra kl.07.00 (08.00 i helgene) til midnatt, Du kan gjerne sende inn innlegg på andre tidspunkter men de blir ikke publisert før vi har gått gjennom innleggene.

Vi forbeholder oss retten til å fjerne, forkorte eller redigere innlegg som sendes inn. Ditt fulle navn må fremgå av brukernavn, signatur i kommentaren og/eller Facebook-profil.

Vi har valgt å sette opp et sett av regler for debatten på vår nettutgave
  • Bruk fullt navn.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere andre debattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger blir ikke akseptert.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på t-a.no.
  • Trønder-Avisa har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
Innlegg som bryter med våre debattregler, vil ikke bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke forholder seg til disse overholder reglene.
comments powered by Disqus