Arbeiderpartiet, uansett.

Historisk sett består Trøndelag Arbeiderparti av to vidt forskjellige partier: De to nabofylkene huset sosialdemokrater av helt ulik støpning. Mens det nordtrønderske partiet klart befant seg på partiets høyreside, har mye av sørtrøndernes identitet ligget i å være et venstrekorrektiv til partiledelsen, med en betydelig mytebygging rundt EU-kampen i 1994 og sørtrøndernes viktige rolle i Sosialdemokrater mot EU. For ti-femten år siden var det få som kunne sett for seg at en fusjon av nordtrønderske, pragmatiske EU-tilhengere og det radikale fylkeslaget i sør, med maktsentrum i Trondheim og i kretsen rundt Trond Giske, skulle la seg fusjonere til det vi i dag kjenner som Trøndelag Arbeiderparti.

Det en jo kunne sett for seg var en vedvarende stillingskrig mellom de to gamle fylkeslagene, og at kampene i partiet i mange saker ville følge den gamle fylkesgrensen. Men i løpet av disse årene er det jo ikke bare fylkesgrensene (og følgelig fylkeslagene) som har forandret seg, men tidene òg.

Nordtrøndernes helning mot høyre har avtatt med årene, og tilsvarende ser nok sørtrønderne på seg selv som rødere enn de i praksis vitterlig er. Dessuten har Trøndelag Ap vært blant de mer ivrige fylkeslagene i å tilpasse seg Senterpartiets sensasjonelle vekst i årene frem mot valget i 2021. Resultatet har til tider vært ganske keitete, et litt påklistret «dæm i eliten storby’n forstår itj oss i Trøndelag»-språk som sikkert fyrer opp troppene internt, men som jeg vanskelig kan se for meg går helt hjem hos trønderske velgere.

Trøndelag Ap skal jo ideelt sett være trøndernes representanter der beslutningene tas – ikke outsidere som hytter med neven mot hovedstaden. Den rollen har historisk vært forbeholdt vestlendingene og især bergenserne, som har et voldsomt mindreverdighetskompleks overfor Oslo av en sort som Trøndelag aldri har vært i nærheten av. Men med Trond Giskes fall som lederskikkelse i Ap, og de stadige og kaotiske kampene i Trøndelag Ap, er trolig fylkeslaget mindre innflytelsesrikt på nasjonalt nivå enn på lenge, selv om Ingvild Kjerkol spiller en viktig rolle i regjeringen, og Tore O. Sandvik sitter i partiets sentralstyre.

Også her har tidene forandret seg: De rødgrønne samarbeidene i Trondheim og Sør-Trøndelag var i 2003 prøveballongen for et nasjonalt, rød-grønt samarbeid. Men med tiden mister koalisjonene som styrer naturlig nok nyhetens verdi – de har stort sett vært de samme i snart tjue år.

Omstendighetene har forent de to tidligere rivalene, Nord- og Sør-Trøndelag Ap. Frustrasjonen i hele Trøndelag har tidvis vært stor over retningsvalgene som er tatt av partiledelsen – Jonas Gahr Støre har aldri vært Trøndelags førstevalg til å ta over etter Jens Stoltenberg. Kampene i partiledelsen som bidro til å gjøre stortingsvalget i 2017 til en katastrofe, var ofte med, om, eller i de umiddelbare omgivelsene til, Trond Giske. Så med tiden har aksene i Arbeiderpartiet i Trøndelag – og nasjonalt – endret seg: For ti år siden utgjorde for eksempel AUF den viktigste maktbasen til de ledende Arbeiderparti-skikkelsene i Trøndelag, og nordtrønderne så med skepsis på de sørtrønderske lederskikkelsene.

Nå er toppene i nord og sør tilsynelatende langt mer omforent, mens AUF utgjør en opposisjon som både politisk og kulturelt synes å ha langt tettere bånd til Oslopartiet og AUF sentralt enn med eget fylkeslag.

Forvirret? Da er du ikke alene. Stemningen har mildt sagt vært utfordrende i Trøndelag Arbeiderparti de siste årene. Neste års kommune- og fylkestingsvalg blir derfor en interessant test for partiet. Med regjeringsmakt (og slitasje) nasjonalt må partiet finne nye kilder til begeistring og entusiasme enn de har kunnet lene seg på de siste årene.

Og da blir jo spørsmålet: Hva er det trønderske, sosialdemokratiske prosjektet? Hva er det ved Arbeiderpartiets politikk og kandidater i Trøndelag som skal tilsi at partiet holder fast på sin bastion-status her i landsdelen? I tidligere tider har dét vært innlysende: Begge de gamle fylkeslagene hadde hver sin klare, politiske identitet med nasjonal relevans, representert ved kjente frontfigurer. I dag har partiet styrt store deler av fylket sammenhengende i to tiår, uten at det er helt åpenbart hva neste kapittel egentlig skal være.

Matematikken arbeider for Arbeiderpartiet. Trøndelag er rødt. I Trondheim kunne Arbeiderpartiet stilt med en potteplante som førstekandidat til å erstatte Rita Ottervik, og sannsynligvis beholdt ordførervervet rent statistisk sett. Under en debatt i 2020 fant fylkesordfører Tore O. Sandvik stor glede i å påpeke overfor Høyre at selv i 2019, da Ap gjorde sitt beste for å ødelegge for seg selv, var Høyre ute av stand til å overta makten i fylket, og i Trondheim for den saks skyld. Den gangen var det Senterpartiets kjempevalg – og troløse innstilling under forhandlingene – som var det eneste som truet med å vippe Ap-flertallet. Men neste år er det lite som tyder på at Senterpartiet greier å holde stillingen. Ironisk nok kan det gjøre Arbeiderpartiet enda tryggere på fylkesnivå.

Selvsagt er det en velsignelse for et parti å stå sterkt i et område. Men det er ikke nødvendigvis ideelt for politikkutviklingen, eller for den politiske debatten, at Arbeiderpartiet vinner nesten uansett. Jeg tror det er få som vil være uenige i at Arbeiderpartiet i Trøndelag både for ti og tjue år siden var tydeligere partier, med tydeligere prosjekt, og med vilje og selvtillit. Hva prosjektet er for de neste tjue årene, er ikke like tydelig.