Det er torsdag 27. juli i Snåsa. Det lokale bondelaget har invitert til det som i praksis blir valgkampstarten i årets trønderske valgkamp. Temaet er hvordan man i framtiden skal opprettholde landbruk også i utkantene. Og rammen rundt debatten kunne knapt vært bedre.

For her har man ikke tatt i bruk en sliten konferansesal. I stedet er politikere og et par bondetopper invitert til Dravlandseteren – et par kilometer kjøring forbi Snåsa hotell, og etter det et par kilometer gange langs en skogsvei. Det vil si: De færreste går. Et lite tog av ATV-er durer forbi et stille vann og oppover bratte bakker. Et bedre bilde på lokalbefolkningens definisjon av frihet – og samtidig Grünerløkkas definisjon på bygdetullinger – skal du lete lenge etter.

På toppen ligger seteren, eid av Nortura-topp Trine Hasvang Vaag og hennes familie. Som mange andre setere, i det som må være Trøndelags mest seter-tette kommune, er den subsidiert av det offentlige for å sikre at området brukes, ikke gros igjen. Og brukes, gjør det. Høner og hester styrer med sitt mens politikerne knives om å være mest for både distrikter og landbruk. Like nedi bakken passerer skuterløypa som viser et snev av den selvråderetten kommuner som Snåsa kunne tenkt seg over egen natur. Løfter man blikket litt opp, ser man en spektakulær utsikt over områdene øst for Snåsa sentrum. Der, som i resten av Snåsa, Indre Namdal og hele Nord-Trøndelag, er det færre og færre som driver landbruk. Og folk flytter derifra.

For det er en grunn til at man snakker så mye om landbruk i distriktene. Landbruket har vært ryggraden for hele bosettingen – og en svært høy andel av sysselsettingen har direkte eller indirekte tilhørt næringen. Nå er alt endret. På den siste genererasjonen har et flertall, i noen tilfeller et stort flertall, av gårdsbrukene mistet sin drift. Om ikke den gamle generasjonen ga opp, har man iallfall ingen sønner eller døtre til å ta over. De har for lengst flyttet til Oslo, eller Trondheim. Eller til og med Steinkjer.

De få som blir igjen i landbruket satser i enorm skala. Det gir mange utfordringer. En av dem er gjeldsnivået. En annen er at de trenger mer jord enn de selv eier. Da må de leie - en risikosport i seg selv. Men ingen vil foreslå å løsne opp i regelverket for kjøp av jord.

– Vi må ikke snakke ned distriktene, ble det sagt torsdag. Floskelen gjentas ganske ofte i politikken. Retorisk er utsagnet smart. For det maler motstanderne som unødvendig negative, samtidig som det hopper bukk over problemene. Helt feil er det heller ikke, vi bør ikke bare snakke ned distriktene. Men vi kan heller ikke late som at problemene ikke finnes.

Og hvis du ikke har problemene helt fremst i pannebrasken, her er noen av utfordringene slike distrikter står overfor:

  • Nedgangen i folketall vil bare fortsette. De 12 nordligste kommunene i gamle Nord-Trøndelag (Steinkjer, Namsos, Snåsa, Lierne, Høylandet, Nærøysund, Røyrvik, Overhalla, Leka, Namsskogan, Flatanger og Grong vil til sammen miste over 2.300 innbyggere fram til 2040.
  • For Snåsas del er tallene blant de mest dramatiske. Kommunen skal miste 272 innbyggere – nesten 15 prosent av dagens innbyggertall.
  • Sammensetningen av befolkningen endres samtidig kraftig. De 12 nordligste kommunene i gamle Nord-Trøndelag kommer til å ha nesten 4.000 færre innbyggere mellom 20 og 64 år – og over 3.600 flere innbyggere over 65 år.

Men hva skal gjøres? Og viktigere: Hvem skal gjøre det?

Trolig ikke de som torsdag var på debatten i Snåsa. Tomas Hallem (Sp) og Pål Sæther Eiden (H), som er listetopper i fylkestingsvalget i Trøndelag, er maktesløse. De to, listekandidatene Oskar Tørres Lindstad (Ap) og Gjermund Hansen Eggen (SV), og de andre som blir valgt inn på fylkestinget, skal styre over en fylkeskommune totalt ribbet for relevans i Snåsa. For her er ingen videregående skole. Ingen fylkesvei som vil få penger til betydelig utbedring de neste 100 årene. Den tredje store sektoren fylkeskommunen styrer over, er kollektivtransporten. Regien over den har man gitt bort til selskapet AtB – som mildt sagt er et trondheimsprosjekt. Jeg vil tippe at de fleste på Snåsa velger ATV foran AtB – om det så gikk en buss.

To av de andre i panelet var nevnte Nortura-topp Trine Hasvang Vaag, og leder Petter Harald Kimo i Trøndelag bondelag. Begge deler gladelig drømmen om et vitalt Distrikts-Norge, men begge beskyldes også for å motvirke nettopp det. Nortura vraket nettopp sine egne planer om et kyllingslakteri på Røra, og satte dermed de trønderske kyllingprodusentene i en håpløs posisjon. Noe lignende kan snart skje med andre produksjoner, mener Hasvang Vaag, som tilsynelatende hinter til den delen av eggproduksjonen som ikke blir til kyllinger. Bondelaget gikk i jordbruksoppgjøret hardt til verks for å få størst mulig inntektsvekst til dem som har satset mest, noe som selvsagt går på bekostning av småbønder som driver i ulendt terreng ute i «gokk».

Sistemann var superveteran André N. Skjelstad (V), som de siste to årene har hatt rolige dager som opposisjonspolitiker på Stortinget. Nå skal riktignok Skjelstad ha mye av æren for at en storstilt investering kom på plass noen få kilometer sør for seteren debatten ble holdt, nemlig nye Saemien Sijte. Men det stopper neppe fraflyttingen fra Snåsa. Og inntil videre har man til gode å se at staten og sentrale myndigheter evner å gjøre noe som helst som innebærer et taktskifte. I stedet går man på nye skuffelser – som da Oslo tingrett denne uken stoppet jakten på bjørn i Snåsa. Eller vegmyndighetenes byråkratiske skuldertrekk da det raste som verst på E6 forbi Snåsavatnet. Jeg tror heller ikke man er særlig imponert av hva Ap-Sp-regjeringen har fått til av taktskifter for distriktene på snart to år i regjering.

Distriktspolitikkens ABC kan enkelt oppsummeres som at man gjør politiske prioriteringer for å legge til rette så folk kan bo og jobbe i hele Norge. Det betyr nærmest per definisjon at slike tiltak ikke er de mest økonomisk rasjonelle på kort sikt – for den aktuelle sektoren, eller i Norturas tilfelle: for det aktuelle selskapet.

Vi har snakket om å snu sentraliseringen i flere tiår, men aldri klart det. Kanskje kommer vi aldri til å klare det. Men det er ett forhold som har kraft til å endre dette. Verden har på få år endret seg. Det er krig i Europa, juli 2023 kan bli den varmeste måneden målt på kloden og markedene er urolige. Og store sentraliserte produksjoner er sårbare mål for sykdomsutbrudd, dataangrep eller terror. Vi kan håpe at også storsamfunnet snart forstår det åpenbare: Vi må produsere mat der vi kan i Norge.