Gå til sidens hovedinnhold

Den kompakte majoritet

TA HELG MED NINA WESTER

I 1882 skrev Henrik Ibsen stykket En folkefiende. Her slåss doktor Stockmann mot de han kaller «den kompakte majoritet» som definerer normer og sannhet. De behøver ikke å kjempe for sin sak fordi de vet at privilegiene alltid er på deres side.

140 år senere har husdramatiker på Nationaltheatret Camara Lundestad Joof skrevet stykket De må føde oss eller pule oss for å elske oss som i disse dager spilles på Torshovteatret i Oslo. Her slåss tre kvinnelige skuespillere med innvandrerbakgrunn mot den hvite kvinnen. Teksten er et rasende oppgjør med den strukturelle rasismen deres melaninrike kropper er ofre for og den manglende forståelsen de møter for undertrykkelsen de opplever.

Joof er selv oppvokst i Norge med norsk mor og gambisk far. I oppveksten har hennes hudfarge satt begrensninger for hvem hun har kunnet være. I den vestlige verden er den rene, hvite kvinnen idealet som mørkhudede kvinner som henne blir satt opp imot.

Det er en kamp de er dømt til å tape så lenge den strukturelle rasismen finnes.

Før jeg gikk til teatret for å se Joofs stykke forrige uke så jeg den samiske artisten og aktivisten Ella Maria Hætta Isaksen stå i den samme kampen på Dagsnytt 18. Hun slåss for at det samiske fellesskapet selv må få definere hvem de er og sette grenser for hva deres kultur skal brukes til. I forbindelse med halloween selges kostymer der urbefolkning som hennes blir karikert og latterliggjort. Hun argumenterer for at samekoften en drakt som tilhører det samiske folket og som ikke kan brukes av hvem som helst. For henne er det ikke et mål at den samiske kulturen skal bli allemannseie, slik mange argumenterer for. Snarere tvert imot. Målet er at den skal leve videre på egne premisser og ikke bli korrigert av de som har undertrykket dem i århundre.

Det at Hætta blir anklaget for kulturekspropriasjon i denne debatten er i seg selv et bilde på den manglende respekten samer møter når de vil hegne om sin kultur.

Joof og Hætta er to viktige stemmer i den norske samfunnsdebattanten fordi de avkler den kompakte majoriteten, som jeg som norsk, hvit, middelklasse, kulturelite, kvinne må erkjenne at jeg er en del av. Selv om jeg i kraft av mitt kjønn har flere glasstak igjen å sprenge, er det likevel mange privilegier jeg har som disse to ikke har. Selv om det er provoserende å bli utsatt for identitetspolitikk og føle seg anklaget for å være rasist, mener jeg at dette et ubehag vi som er i majoritet må våge og stå i. I stedet for å forsvare mine rettigheter er det viktigere nå å lytte, og prøve å forstå hvordan disse undertrykkende mekanismene virker.

Da jeg så Joffs stykke opplevde jeg at publikum var et like viktig statement som teksten. Endelig var det nasjonale teatret i Norge en arena for et mangfold av menneske og endelig var de med hvitt pigment i huden i minoritet. Majoriteten hadde fått et nytt ansikt.

I En folkefiende er en Stockmanns siste replikker denne: Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. Det er ikke sant. Sterke er vi først når vi står sammen.

Joof og Hætta, med sine medsøstre og -brødre, skal ikke behøve å kjempe denne kampen alene. Det er strengt tatt ikke deres jobb. Det er den kompakte majoritetens fordømte plikt å forsvare minoritetenes rettigheter, og med det oppløse seg selv.

Nina Wester, dramatiker og regissør

Kommentarer til denne saken