Det som gjør Vårres jul fantastisk er ikke harselaset med kirka, men de flotte, varme og folkelige julesangene

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger. (Trønderdebatt) Vi skjønt det når a Tante Anna kom

Og rundvaska i kvart einaste rom

Og vi ungan vi vart påkledd og sendt ut

Det lukta grønsåp overalt te slut

I stua gikk a mor og bynnt forander

Vi glodd på engla, stall og raud girlander

Og julestjerna brann som hu ha brinni

Vi kleiv opp fer å sjå ka som va inni

Hver jul så lenge jeg kan huske har «Vårres jul» stått på i stua julaften. Plata, som ble gitt ut av Hans Rotmo og Henning Sommerro i 1980, har en helt spesiell plass hos mange, spesielt i Trøndelag.

Men sånn har det ikke alltid vært. Da plata opprinnelig kom ut, ble det rabalder og ståk rundt mange av tekstene. Plata solgte dårlig, og selskapet som sto for utgivelsen gikk konkurs. Først med nyutgivelsen på CD på 1990-tallet ble plata allemannseie. Da var «Vårres Jul» gått fra å være opprørsplate til å bli et av TV 2s flaggskip på juleplatefronten.

«Vårres Jul» kombinerer ville bygdehistorier, det sed­vanlige brautende og breiale Rotmo-behovet for å provosere og plutselig sår, ærlig barndoms­fortelling, alt til fantastisk gitarspill av Gunnar Andreas Berg og tramporgel fra Henning Sommerro.

Ferden går fra juleforberedelses­idyll med a' tante Anna via den lokale slakterens ufrivillige og komiske selvmord, og så tilbake til ei sår barndomsvise som kanskje er mer effektiv enn noe annen religionskritikk Rotmo har framført, nettopp fordi han for en gangs skyld åpner opp litt og viser fram det som er viktig for ham:

Gitar'n den vart hengt på plass og

hang som Jesus i eit spik

Og vokta oss kvar enda dag imot

urett, fant og svik

Det sitt så djupt i hjartet det som

kjem fra mor og far

For mæ e jula hellig, og Gud e ein gitar

Mange år seinere kom «Vårres Jul 2», som ikke er i nærheten av å ha samme sjarm. Men bråk kan Rotmo fortsatt lage. I vår kom låta «Vi fra andre», der han med «innvandrer»-aksent synger om hasjrøykende, kjønnslemlestende, trygdesnyltende innvandrere og alt annet ytre høyre måtte ha lykkes med å stemple innvandrere i Norge som. Rotmo selv hevder at dette er det samme som han har holdt på med hele tida: Samfunnsrefs, debattskaping og religions­kritikk.

Men det er ikke sant. For det er forskjell på å harselere med ei mektig kirke som i 1980 fortsatt hadde makt til å få sensurert film i Norge og å befeste rasistiske forestillinger om samlebegrepet «innvandrere». Rotmo faller for eget grep når han gjør det klart at han faktisk mener det han synger.

Mange sier at de ikke vil kunne ha samme forhold til «Vårres Jul» etter rabalderet i vår. For noe tull. Det er jo vår kjærlighet til sangene på «Vårres Jul» som gjør plata til felleseie, ikke hva Rotmo lirer av seg til enhver tid.

Det som gjør plata fantastisk er ikke harselaset med kirka, men de flotte, varme og folkelige julesangene. Derfor synger jeg ateistiske «Julegitaren» med samme uproblematiske selvfølge som den kristne «Deilig er jorden». De er flotte sanger.

Det som slår meg når Frp klager over for lite Jesus i barne-tv, og humanetikere avkristner «Deilig er jorden» er: Kan ikke alle bare slappe av. «Deilig er jorden» trenger en ateistisk tekst like lite som «Julegitaren» trenger gud. Jula tilhører alle. Den er vårres.

Sjå snø'n han ligg så fin og kvit

No kjem det hest og slea hit

Hør bjella hi så fin ein klang

Og linge-lange-ling-lang-lang.

(Teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 24. desember 2012. -red.)