(Trønderdebatt)

For veldig mange år siden – vi snakker om første halvdel av 1990-tallet, intervjuet jeg en historiker med Russland som fagfelt. Dette var før digitaliseringens tid og jeg har ikke klart å finne igjen intervjuet – og historikeren er død, men jeg husker spesielt én ting han sa, og som brente seg fast. Vi snakket om Sovjetunionens sammenbrudd få år tidligere, Warszawapaktens oppløsning og det berømte Jernteppet som hadde raknet. Utgangspunktet for intervjuet var om dette ville føre til at Russland nå ble en del av resten av Europa – slik så mange i Vesten trodde, ja; som de fleste tok for gitt.

Han avviste tesen om et «vestlig» Russland kategorisk. Hans teori – basert på en lang akademiske karriere med Russland og Sovjet som fagfelt – var at Russlands identitet er bygd rundt forståelsen av landet som et panslavisk imperium med historisk rett til å herske også over ikke-slaviske kulturer i sin interessesfære. Et Russland som er sitt eget tyngdepunkt – historisk så vel som geopolitisk. I motsetning til de fleste kommentatorer og politikere på 1990-tallet var han derfor dypt bekymret for langtidsvirkningen av imperiets sammenbrudd. Han fryktet at framtidige russiske ledere ville gjøre alt som var mulig for å gjenvinne så mye som mulig av det tapte. Ikke av «galskap» – slik vi nå ser enkelte bruke som forklaringsmodell, men for å gjenopprette en normalsituasjon som er skapt gjennom mange hundre års ekspansjon.

Professor Bernt Hagtvet er inne på mye av det samme i en kronikk i Aftenposten i påsken. Han forklarer utviklingen de siste årene, som hittil har fått sin kulminasjon i den brutale invasjonskrigen i Ukraina, med at den russiske virkelighetsforståelsen bygger på en «syntese av tsaristiske storhetsdrømmer, antimoderne panslavisme innhyllet i reaksjonær kristendom og modernisert ved hjelp av mafiametoder». Med andre ord: Det finnes en underliggende strømning, en historisk linje, i det som utspiller seg. Og denne linjen kan trekkes fra det gamle keiserriket via sovjetperioden til dagens «putinisme».

Det er langt fra gitt at dagens jevne russer ser det på samme måte, men det vet vi strengt tatt ikke om tidligere generasjoner har gjort, heller. Det vi vet, er at befolkningens mening historisk sett har hatt liten eller ingen innvirkning på russisk politikk. Slik var det under monarkiet – fra storhertugene til tsarene – og slik var det under kommunistenes sovjetiske styre. Flere russiske og vestlige forskere har de siste ukene likevel pekt på at oppslutningen om Putin og krigen i Ukraina synes å være økende – og at det er grunn til å tro at et stort flertall i befolkningen så langt stiller seg bak regimet.

Et Google-søk vil vise at Russland er bygd på ekspansjon. Når president Putin gang på gang framstiller Sovjetunionen på sitt største – med bortimot uinnskrenket makt fra Stillehavet til Sentral-Europa – som den naturlige tilstanden man burde vende tilbake til, tar man utgangspunkt i en virkelighet som var skapt av flere hundre års imperialistisk ekspansjon. Med monarkiets sammenbrudd under Første verdenskrig og framveksten av Sovjetunionen ble dette tatt betraktelig videre – til at imperiet også hadde globale ambisjoner.

Den russiske forståelsen av historien lå bak avtalen med Adolf Hitler om at Tyskland og Sovjetunionen skulle dele Polen mellom seg. Mens tyske styrker rykket inn fra vest rykket sovjetiske inn fra øst. Det selvstendige Polen var i realiteten uten mulighet til å overleve og ble knust mellom to overmektige inntrengere. Det «Polen» vi fikk noen måneder før Hitler brøt pakten og angrep Sovjetunionen sommeren 1941 lignet sterkt på fordelingen av land og folk som hersket noen år mellom slutten på 1700-tallet og Første verdenskrig, avløst av noen få år mellom 1807 og 1815 – da Wienerkongressen vedtok å dele Polen mellom Russland, Tyskland (Preussen) og Østerrike-Ungarn.

Denne historien har vi rett og slett ikke lov til å glemme, når enkelte i dag ser ut til å være villig til å kjøpe Putins forklaring på russisk aggresjon med at NATO ekspanderer østover – og plasserer dette i en fortelling hvor utvidelsen skjer for å presse Russland. Polakkene vet bedre enn de aller fleste hvor utsatt landene i Moskvas skygge har vært opp gjennom historien – og de vet at det i den russiske eliten fortsatt oppfattes slik at i det minste deler av Polen «egentlig» er en del av Russland – slik man mener at de baltiske landene også er. Polakkene, litauerne, esterne og latvierne vet av historiske erfaringer at det eneste som på lang sikt kan sikre at de ikke nok en gang blir offer for Moskvas selvbilde som et imperium med sitt eget tyngdepunkt, ligger en i forpliktende allianse med noen som er så sterk militært og politisk, at russiske ledere rett og slett ikke kan våge seg på nye militære eventyr.

Historien om Krim inngår også i denne panslaviske historiefortellingen. Krim var et selvstendig land i hundrevis av år – helt fra 1200-tallet, lenge før etableringen av det moderne Russland, og ble okkupert av russiske tropper på slutten av 1700-tallet. Gjennom flere bølger av etnisk rensing ble den opprinnelige befolkningen drevet ut, mens russere ble flyttet inn. Realpolitikken er én ting – men vi bør i det minste akseptere den historiske bakgrunnen når man nå ser ut til å kjøpe forståelsen av at Krim «egentlig» er russisk.

Flere forskere peker på at Russland trolig er mer bekymret for EU enn NATO – både politisk, kulturelt og økonomisk. EUs fremste prosjekt handler om demokratisering gjennom økonomisk fellesskap. I en russisk ledelse som vet at Vesten ikke kommer til å angripe Russland militært, med mindre man tvinges til det fordi russerne angriper først – er det nettopp den politiske og økonomiske trusselen fra EU som virkelig er skremmende, og som kan undergrave forståelsen av Russland som et eget globalt tyngdepunkt. I dette bildet er det mulig å forstå russisk retorikk om at landet er «truet». Tapet av et eksklusivt marked med omkring 150 millioner mennesker – et tap som riktignok har kommet gradvis som følge av at gamle «østland» har blitt medlemmer i EU mens andre har fått frihandelsavtaler, forsterket en allerede katastrofal økonomisk situasjon for Russland som lå under som en avgjørende driver for Sovjetunionens sammenbrudd. Med Ukraina-krigen vil den negative utviklingen skyte fart.

Det er alminnelig anerkjent at opplevelsen av alt Tyskland hadde tapt i kjølvannet av Første verdenskrig, skapte grobunn for de politiske strømningene som førte nazistene og Adolf Hitler til makten. Enhver historiker vil raskt si at situasjonen var adskillig mer kompleks, men vi så at Hitler brukte «urettmessige virkninger» av fredsslutningen som begrunnelse for de første aggressive skritt mot naboland. Deretter brukte han «historiske» forhold – blant annet da Polen ble angrepet.

I Europa vet vi mye om hvor smertelig det er når man må se i øynene at nedarvet imperialisme rakner. Det er her dagens Russland befinner seg. I motsetning til i Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia – hvor denne erkjennelsen ble påtvunget i demokratiske land, skjer dette i et Russland som i økende grad har blitt mer totalitært de siste årene. Innen rammene av «putinismen» er det lite rom for alternative stemmer som forstyrrer den ideologisk baserte og hinsides ensidige historiefortellingen. Når vi ser at det russiske regimet vil eliminere ukrainernes kulturelle og historiske identitet, er vi vitne til en gjenfortelling av noen av de svarteste kapitler i europeisk historie – og Russland skriver seg inn i en historisk kontekst som vi er nødt til å vende oss fra, dersom vi ikke selv skal ende i aksept for det umenneskelige.

Russland trenger en kraftig revidering av sin historieforståelse – med nødvendig oppgjør med særlig sovjetperiodens dyrking av det totalitære, før vi kan våge å tro at landet er klar til å inngå i et internasjonalt partnerskap basert på fredelig sameksistens med andre. Det var et slik ubarmhjertig brutalt oppgjør som måtte til for å gjenreise Tyskland etter at landet hadde utløst to verdenskriger i løpet av et kvart århundre og bidratt til at begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ble skapt. Så langt ser vi absolutt ingen tegn som tyder på at Russland er i nærheten av noe tilsvarende. Snarere tvert imot. Og dette gjelder ikke bare landets politiske elite – som er ansvarlig for krigen som nå pågår. Alt tyder på at det stikker langt dypere.

Derfor handler ikke dette bare om skjebnen til Ukraina – eller andre land som lever under direkte press fra russiske kanonmunninger. Det handler om hvorvidt Europa skal kunne etablere en stabil og trygg framtid, basert på partnerskap med et Russland som er ærlig både overfor seg selv og sine naboer. Akkurat nå aner vi ikke engang konturene av en slik framtid.