Usensurert Rotmo

Bak Hans Rotmos sterke meninger og vømmølsk moro skjuler det seg opplevelser så alvorlige at han flere ganger trodde hans siste time var kommet.
Søndag svarte 53% at de er delvis eller helt enig med Hans Rotmos utspill (om at muslimene er en miljøforurensning i Europa). Tror du dette er representativt for nordtrønderen?
Du må velge et alternativ
Ekstra

Første gang Hans Rotmo trodde han skulle dø var han 14 år. Historien henger sammen med at mye han foretok seg under oppveksten, gjorde han i det stille og alene. Også sportslige aktiviteter. Skjønt de fleste i Helgodalen merket seg hvor spretten guttungen var. Selv mener Hans at han i ungdommen må ha vært nær norgesrekorden i stille lengde.

Bare noen få visste at han i det stille hadde lært seg selv stavsprang. En dag holder det på å gå skikkelig galt. Det hadde nettopp regnet, slik at gropa der bambusstanga skulle plasseres var tettet igjen av oppsamlet og sleipt løv. Som oppvarming plasserer Hans lista på 250 centimeter og setter fart. I det spennet i bambusstanga skal løfte han over glir stanga under han og han lander på ryggen og skulderen. Han får ikke puste og alt blir svart.

Han har ingen mulighet til å rope på hjelp. Hans er livredd da det svartner for øynene hans. Da han kommer til seg selv igjen puster han normalt. Han forteller ingen om hendelsen.

Dette var første gang Hans Rotmo kjente smaken av død. Noen år senere skjer det igjen, men denne gang er det på nære nippet. Bakgrunnen er at alle familier har sine hemmeligheter. Også Rotmo-familien. Hans eldre bror utviklet alkoholmisbruk, noe som førte til kraftige rivninger i familien. Hans fungerte ofte som en slags skillevegg når helvete brøt løs. En dag ender det med at et familiemedlem retter en ladet hagle mot Hans, når han går imellom. Hans forteller at han var overbevist om at hans siste time var kommet.

Senere skulle han igjen, ufrivillig havne opp i en situasjon der våpen var involvert. Det skjedde i Oslo. En bekjent av han kommer plutselig inn på soverommet en natt og vifter med en pistol. Hans forteller at han ikke visste om det var han som skulle drepes, eller om vedkommende skulle ta livet sitt. Til ut i de små timer fungerer Hans nærmest som en terapeut, samtidig som han ikke vet hvilken vei vedkommende vil rette pistolen. Det ender med at vedkommende faller til ro og forsvinner.

En kjølig novemberdag i 1973 befinner den 25 år gamle studenten Hans Rotmo seg et sted på veien mellom Sogn studentby og Universitetet på Blindern. I flere dager har han grublet på hva bandet skal hete. En måned tidligere hadde Rotmo helt tilfeldig truffet studiekameraten Leiv Prestvik. Han hadde spurt Rotmo om han kunne tenke seg å være med å spille på Jusskafeen i Aulakjelleren, som på den tiden var samlingssted for progressive jusstudenter. Men to er for lite til å lage band. Derfor hentet Rotmo inn Hans Løkken fra Gudbrandsdalen, mens Leiv hentet Geir Solem fra Mo i Rana.

Rotmo forteller at da de møttes til den første øvingen i kjelleren på Sogn studentby, bare flira de da de hørte hvor bra og annerledes det låt. En merkelig lydgryte med ingredienser fra Bob Dylans talking-blues-tradisjon, Beatles trestemte sang, Rolling Stones råhet, og ikke minst sterke innslag av norsk slåttemusikk og folkemusikk.

Da de spilte i Aulakjelleren hadde de andre bestemt at de skulle kalle seg «Rotmos Reddings», til ære for datidens store rhythm and blues-konge, Otis Redding. Gutta var enige om at de måtte finne et annet navn som stemte mer overens med dalisverden som åpenbarte seg i Rotmos tekster. Og ikke minst det helt spesielle lydbilde de var alene om i Norge.

Klart de måtte ha et skikkelig navn!

Ganske snart skulle de oppleve at selv gamlemor måtte svinge rockefoten når vibrasjonene i gulvet fra lurken begynte å kile under kjolen. Det som er trist er at det kun finnes et opptak fra bandets mange konserter i det fantastiske Vømmølåret i 1974. Det var da NRK tok lydopptak av bandets siste turneringskonsert ved juletider i 1974. Hans Rotmo synes det er trist at ingenting fra denne mest vitale perioden ikke er festet på tape.

Mens unge Rotmo går og kikker på de vakre mursteinshusene på Ullevål Hageby denne kjølige novemberdagen i 1973 skjer det som kan beskrives som Vømmøl spellemannslags unnfangelsesøyeblikk. Gud vet hvor fra denne gamle tekststrofen fant veien til Hans Rotmos hode. Helt fra 16 årsalderen hadde han skrevet sanger. Mange sanger. Minst 100 sanger i året. De var samlet i permer. Strofen som når bevisstheten med full kraft er: «Ja, Vømmøl Spellmannslag vart stifta, når va det hendt da? Jo, det va det året gammel Vømmølbrua brann, og vi va to saui og 14–15 mann.»

Selvfølgelig skulle gruppa hete Vømmøl Spellmannslag!

Rotmo forteller at det var som om tiden sto stille da omfanget av ideen slo innover han som en tsunami. Det var genialt! Alt falt på plass. I løpet av et mikrosekund så han hele pakka og visste han hadde skutt gullfuglen.

Hans var stille, liten og spe, og moren og farens attpåklatt. Det var elleve år mellom Hans Rotmo og broren. Det var enda større avstand opp til søsteren. Hans Rotmo betraktet derfor sine søsken mer som onkel og tante. Allerede fra tidlig alder trivdes han best i sitt eget selskap. Før i tiden kalte folk sånne som Hans for drømmere. Han innrømmer at han aldri har hatt skikkelig nære venner, men at han aldri har følt seg ensom av den grunn.

– Jeg har alltid vært mye for meg selv, konstaterer Rotmo.

Hans Rotmo var sønn av Helgådalens kremmer. Faren drev landhandelen P.A. Rotmo og hadde døgnåpent lenge før begrepet var oppfunnet. Også melkerampa var plassert nær butikken. Det samme var bussterminalen. Dessuten var faren poståpner og hadde et utleierom. Butikken var Helgådalens midtpunkt på alle vis. Hans forteller at det skjedde noe der hele tiden. På dagtid kom de som hadde penger å handle for. Når mørket senket seg over Helgådalen var det de som hadde lite å rutte med som forsiktig banket på døra hos kjøpmannen og brettet ut lommetørklene sine med ettører og femører. De ville ha mest mulig for pengene og fikk alltid med seg mer enn de hadde penger til.

– Jeg så slutten av fattigdommen i Norge, sier Rotmo.

Tidlig viste Hans Rotmo teknisk interesse. Noe som har hengt ved han hele livet. Han begravde seg i dioder og andre elektroniske komponenter. Han valgte derfor reallinja på gymnaset og hadde seriøse planer om å utdanne seg til elektroingeniør. I militæret tok han spesialkurs i radioelektronikk. Men skulle han fortsette med elektronikk på høyskolenivå måtte han fordype seg i matematikk. Selv om han hadde gode forutsetninger til det, orket han ikke. I stedet studerte han folkeminnevitenskap på Blindern.

De senere årene har folk som i sin tid ble glad i det progressive Vømmøl fått et hamsunsk forhold til Rotmo og dermed Vømmøl. Årsaken er Rotmos sterke meninger i debatten om muslimsk innvandring, slik det har kommet til uttrykk i noen av hans nyeste sanger.

– Er du ikke redd for at ditt syn på muslimsk innvandring rammer Vømmøl-arven?

– Nei. Vømmølmusikken lever sitt eget liv nå, uavhengig av meg, sier Rotmo. Når vi spør Hans Rotmo om hva han egentlig mener om muslimsk innvandring, blir han først stille. Fra hagen i sitt hvitmalte hus i Son kikker han utover det vakre hagelandskapet, der han og kona Hege Rohde nyter pensjonisttilværelsen.

– Muslimene er en miljøforurensning i Europa. De forurenser på samme vis som vi nordmenn gjorde da vi innvandret til USA og stjal Indianer-land.

Dessuten mener han at islam og europeisk kultur ikke lar seg forene.

– Nå er det ikke lenger bare hollandske og franske byer som har muslimske ghettoer. Også Oslo er nå en segregert by, sier Rotmo og legger til:

– I møte med Islam har Europa og den europeiske kultur fått en bevissthet om hva vi ikke er og ikke ønsker å være. Stadig flere kjente folk fra mange miljøer, og som ikke kan beskrives som fanatikere, mener det samme som meg, sier Rotmo og legger til:

– Stadig flere innser at islam er så fjernt fra den europeiske arv at det er i ferd med å utvikle seg to parallelle samfunn i Europa. Det er allerede for seint og snu, sier Rotmo og hevder at demografiske tall fra blant annet Tyskland viser at antall tyskere vil mer enn halveres de nærmeste tiår, mens antall muslimer i Europa vil øke.

– Dermed vil kjøttvekta til slutt vippe balansen, sier Rotmo.

– Du er selvfølgelig klar over at det du nå sier vil sjokkere mange?

– Mulig det, men det blir stadig mer tydelig hvem som tar feil i denne debatten, sier Rotmo og viker ikke en tomme.

Han har også tidligere gitt uttrykk for sterke meninger.

– Mener du fortsatt at staten Israel aldri burde sett dagens lys?

– Ja. I 1948 skulle FN aldri tatt et land fra ett folk i Midtøsten og gitt til jødene. Ved å opprette staten Israel sørget FN for at jødeutryddelsen har fortsatt etter krigen, i regi av FN.

Hans Rotmo leser mange bøker. De som kjenner han forteller at når han først blir engasjert så er han det til gagns. Men som den einstøingen han er, har han valgt å holde seg unna partipolitikk. Ikke bare på grunn av Vømmøl. Han trives ikke med å virke i fellesskap med andre, gjennom organisasjon.

Skjønt tidlig i ungdommen var han en stakket stund medlem av Senterungdommen. På universitetet på Blindern var han medlem av Grønt Gras, som slåss med nebb og klør mot AKP-dominerte Rød Front om makta i studentsamfunnet. Men han trives ikke i flokken. Det er ikke hans greie.

– Jeg har aldri hatt en skikkelig jobb og har aldri hatt mange venner, sier Rotmo og legger til:

– Mitt motto er å leve et liv uten Gud, gjeld og arbeidsgiver. Det er første steg på vei til frihet.

Nå for tiden skriver Rotmo musikkteater om andre verdenskrig i fem akter. Dessuten har han rundt åtte spillejobber i året med Vømmølgutan. Han har også sagt ja til å opptre under årets Steinkjerfestival.

Her er noen stikkord med tanke på å forstå Hans Rotmo litt bedre. Nøkkelbegrepet er kortsiktighet.

Han krever det han selv beskriver som konsekvensetikk, og hamrer løs på sinnelagsetikken.

Han mener dumsnille godfjotter setter i gang med ting i beste mening, men det ender i et helvete på lengre sikt.

Antibiotika er en snill og kjapp løsning, men ender i resistent katastrofe.

P-piller letter kvinners liv, men fører til demografisk sammenbrudd.

– Kort sagt: Veien til helvete er brolagt med gode fortsetter, sier den frittalende dalisen som omgangskretsen aldri har blitt helt klok på.

Vi sitter igjen med et inntrykk av at Hans Rotmo synes det er helt ålreit.

Relaterte saker:

- Jeg er en verdaling på lik linje med deg, Hans

Les Fatima Almaneas sterke svar til Hans Rotmo etter hans uttalelser om muslimer.

Ekstra