Nye arbeidsoppgaver

"Etter hvert ble vegen videre oppover ufarbar med bil, og til slutt kom proviantbilene fra Snåsa ikke lenger enn til Langnes".

BUNNLØST: Det endte med at veien nord for Snåsavatnet ble helt ufremkommelig. Foto: Bernt Flikke. 

VETERAN Henrik Hegle nølte ikke da det ble behov for hans erfaring og lederevner under felttoget i Nord-Trøndelag, og trakk 66 år gammel i uniform igjen. Foto utlånt av familien. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Henrik Hegle (1874-1954) var 66 år og pensjonert løytnant da krigen brøt ut. Han hadde blitt engasjert som intendant på Steinkjersannan for å forberede hjemkomsten av I.R.13-bataljonen som var på nøytralitetsvakt i Narvik-området. Han fortsatte i tjenesten som intendant fra 9. april til kapitulasjonen.
Her er utdrag av hans nedtegnelser fra felttoget i Nord-Trøndelag:

Den 15. april ble løytnant Jørum beordret som kvartermester ved III/I.R.13, og jeg meldte med ved regimentstaben på Hegge hvor jeg ble oppnevnt til hjelp for forsyningen ved regimentet. Det begynte nu å klarne litt ved staben, og de innså formodentlig at det var en umenneskelig oppgave for oss to gamle å klare alt alene. Arbeidet ble nu fordelt slik at hver fikk sitt bestemte gjøremål, og alt ble lettere og greiere. Foruten fanejunker Loraas som jeg bestemt forlangte å få beholde ved forsyningen, fikk jeg også avgitt fanejunker Guttelvik og fenrik Valøen. Den første plasserte jeg på Sem i Snåsa og den annen på Horjem, senere på Langnes.

Hendene fulle

Den som nå første måtte gjøres, var å få anbragt alt materiell i hus og få det ordnet så godt som mulig. Det kom folk stadig vekk som skulle ha noe utlevert, og nå begynte rekvisisjonene på spesialutstyr og materiell for øvrig til komplettering å strømme inn fra avdelinger og staber over alt. Så det gjaldt å ha greie på hvor materiellet fantes, og vi hadde hendene fulle.
   Imidlertid gikk dagene sin gang, man fikk etter hvert litt orden på en ting i gangen, og man tilpasset seg etter forholdene.

Nærgående tyskere

Det var stadig fly over Rygg, men i førstningen brød vi ikke oss om dem. Men etter at de begynte å begynte å skyte, og særlig etter at de kastet bomber ved nedre Rygg, da fikk vi litt mere respekt for med. Flyalarmen ble hyppigere etter hvert som dagene gikk, og det var enkelte dager vi ikke rakk stort annet enn å springe og gjemme oss. Det var egentlig litt pussig – om kvelden kledde Loraas og jeg av oss og sov godt til den lyse morgen, men om dagen sprang vi for dem. Den første bemerkning når vi våknet om morgenen var gjerne: «Ja ha, vi ligger nå like godt endda».

Videre nordover

Vi lå fremdeles på meieriet, men hadde kontor og telefon hos Lars Hognes like ved. Da det var gått 12 til 14 dager, fikk jeg beskjed av krigsintendandten, Kaptein Skjervø, at det skulle forberedes flytning av beholdningene til Snåsa og Grong, og at alt overflødig materiell straks kunne kjøres til Snåsa og lastes på jernbanevogner. Jeg sendte da umiddelbart et lass geværer av gårde, likeså hentet jeg fra beholdningen på Noem skole fem-seks lass opp til Rygg. Veien ble nå mer og mer ufremkommelig, og provianten m.v. måtte kjøres med hest fra Hammer. Det var nå ikke annet å gjøre enn å vente.

Ufremkommelig

Det ble arbeidet på vegen med store styrker hver dag, uten at det lyktes å komme frem med billass uten at det var med en masse folk. Etter hvert ble vegen videre oppover ufarbar med bil, og til slutt kom proviantbilene fra Snåsa ikke lenger enn til Langnes. Så det måtte kjøres med ett skift hester Langnes-Hammer, og et annet skift Hammer-Rygg. Under disse forhold måtte bataljonen for en stor del skaffe seg mat i grenda. Jeg hadde ikke lenger nogen direkte befatning med forpleiningen, men jeg hjalp Jørum så godt jeg kunne. Nå var det til stor nytte at jeg var lokalkjent i bygdene.
   Da biltrafikken mer og mer stoppet opp, og vi ikke kunne foreta oss nogen ting, ble dagene roligere. Det var nesten som vi holdt på å komme i normale forhold, men idyllen varte ikke lenge.

Felttoget i Nord-Trøndelag