Må ta Steinkjer

20 april: - En utsettelse av okkupasjonen av Steinkjer vil bety en alvorlig forverring av situasjonen i Trondheim, skriver den tyske soldaten Wilhelm Dege i sin dagbok.

HOVEDMÅLET: Steinkjer var med sin havn, jernbane og veiforbindelser et svært viktig militært mål for tyskerne. Byen måtte erobres. Umiddelbart! Foto utlånt av Foreningen Gamle Steinkjer. 

UTSATT: De første dagene etter 9. april var det ikke mer enn et par tusen tyske soldater i trondheimsområdet, og de følte seg svært utsatt. Foto utlånt av Tore Eggan. 

STOR AKTIVITET: Etter erobringen av Trondheim arbeidet tyskerne febrilsk for å få losset utstyr i havna. Foto utlånt av Tore Eggan. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 20. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk.

«Da vi ankom til Trondheim den 20.april, var vår stilling der alt annet enn lystig. Byen og den lille delen av opplandet som befant seg under tysk kontroll, lå som en fortapt øy omgitt av en motstander som var helt overlegen når det gjaldt folk og materiell. I så måte lignet Trondheim helt på Narvik.

Byen er militært sett av aller største betydning. Den er en viktig havneby omgitt av et tettbefolket, fruktbart distrikt, og den er utgangspunkt for viktige jernbanelinjer og veier både nordover, sørover og til Sverige. Trondheim er Midt-Norges militære nøkkelstilling. Dersom engelskmennene fikk sette seg fast her, ville det bety en trussel mot hele Norge-operasjonen, det ville bety muligheter for engelsk innmarsj i Sverige og ville dermed bety en trussel mot de tyske Østersjø-områdene.

Steinkjer er nøkkelen

Derfor var hovedoppgaven til de enhetene som var underlagt vår general W., sikringen av Trondheimsområdet og jernbanen til Sverige. Denne sikringen ville imidlertid bare være i orden hvis vi hadde full kontroll over den trange passasjen ved Steinkjer. Først etter at det var ankommet forsterkninger luftveien skulle man rykke videre fram fra Steinkjer til Grong og Namsos. I sør derimot skulle man snarest mulig innta Støren når det var kommet ytterligere forsterkninger, og knytte forbindelse med troppene som rykket fram fra Oslo.

De forholdsvis få soldatene som hadde ankommet 9.april, hadde gjort en enorm innsats. Riktignok foregikk landgangen uten problemer, men det var rett og slett ikke nok tropper til å sikre en by på 60.000 innbyggere mot fiender både fra sjøsiden og fra landsiden. Trondheim var hovedkvarter for den 5. norske divisjon. Etter kong Haakons krigserklæring til det tyske Riket måtte man regne med et konsentrert norsk angrep på byen, selv om nordmennene var svekket gjennom tapet av byens militærlagre som falt i våre hender ved den overraskende tyske landgangen. Men de disponerte uansett over flere ganger så mange soldater og våpen som det vi gjorde. I tillegg hadde våre rekognoseringsfly den 17.april, altså for tre dager siden, sett engelske transportfly i Namsos, som ligger nord for Trondheim.

Hva gjør engelskmennene?

Men fortsatt var det helt uvisst om de engelske troppene virkelig var gått i land. At engelske transportfly dukket opp ved Namsos kunne like gjerne være en avledningsmanøver fordi de jo med det ønsket å lokke våre stridskrefter ut av trondheimsområdet og langt mot nord, mens flyene i virkeligheten landet sør for Trondheim, i Åndalsnes ved endepunktet for den 111 km lange jernbanestrekningen Åndalsnes-Dombås.

En landgang i Åndalsnes kunne bare bety at de engelske troppene som i all hast var sendt derfra til Dombås, enten hadde marsjert sørover mot de tyske avdelingene som rykket fram fra Oslo, eller rykket fram over fjellet mot nord i retning Trondheim.

Hvordan det nå enn var, så gjorde den uavklarte situasjonen det nødvendig med dobbel oppmerksomhet og dobbel sikring. Trondheimsområdet og jernbanen til Sverige ville være sikret mot nord først når den smale passasjen ved Steinkjer – 120 km fra Trondheim – var sikret.

Den lille byen Steinkjer ligger på en landtunge. På den ene sida ligger den innerste bukta av den mektige Trondheimsfjorden: Beitstadfjorden, på den andre sida i et område med tett skog ligger Fossemvatnet og det mektige Snåsavatnet. Mellom de to sjøene finner man de små tettstedene Sunnan og Stod, de også på en landtunge. Hvis vi bare kunne få kontroll over Steinkjer, ville det ikke eksistere noen fare nordfra, selv dersom engelskmennene virkelig var gått i land ved Namsos. Men foreløpig var dette ennå ikke sikkert, og fortsatt var Steinkjer ikke i vår makt!

Gode skyttere!

Våre lengst fremskutte sikre stillinger befant seg ca. 40 km nord for Trondheim, men 80 km sør for Steinkjer! Det satt derimot norske avdelinger i den lille bergfestningen Hegra, og de hadde derfra kontroll over jernbanen til Sverige. De hadde sannsynligvis også stillinger i skogene øst for veien mellom Trondheim og Steinkjer. I alle tilfelle gjorde nordmennenes bevegelige og raske skiavdelinger og deres utmerkede skarpskyttere hele tiden denne veien usikker, og bare for få dager siden skjøt de fra kloss hold ned en marinestøttropp under ledelse av en korvettkaptein. Lederen av troppen og ni eller ti av hans menn ble alle drept av skudd gjennom hodet. Bare tre eller fire mann greide å redde seg inn i et hus og forskanse seg der til det kom forsterkninger.

Den viktigste motstandslinjen til nordmennene befant seg imidlertid ved tettstedene Verdalsøra og Verdal der Helgåa munner ut i Trondheimsfjorden. På to store jernbruer over den breie, strie elva gikk både veien og jernbanelinja Trondheim - Steinkjer. Vi var kjent med at jernbanebrua allerede var sprengt.

Handling!

Nå måtte man for enhver pris forsøke å skaffe seg kontroll i det minste over veibrua i uskadet tilstand ettersom den var så viktig for forsyningene. Dessuten måtte nordmennene fordrives fra sine sterke stillinger og presses nordover forbi Steinkjer. Til tross for det beskjedne omfang av tyske stridskrefter måtte dette skje STRAKS, nemlig før engelskmennene kunne greie å rykke helt fram til Verdal og forsterke nordmennene. Én vanskelighet bestod i at det ikke fantes noen kjøretøy og at avstanden Trondheim - Verdal er rundt 90 km.

Ettersom været i øyeblikket var usikkert og dette innebar usikkerhet når det gjaldt framføring av forsterkninger via lufttransport, ville en utsettelse av okkupasjonen av Steinkjer bety en alvorlig forverring av situasjonen i Trondheim. For følgende var klart: Forberedelsene til og forflytningen av de tyske troppene var sikkert ikke lenger ukjent for fienden, og også han ville ta sine forholdsregler.

Klar til strid

Dermed fattet generalen den beslutning at man allerede samme natt skulle sette de nødvendige enheter i bevegelse, angripe Verdal og Verdalsøra i morgentimene fra nord og sør til samme tid og ta de norske stillingene samt den viktige veibrua. Men samtidig skulle en annen avdeling, som ble transportert til Steinkjer på den erobrede norske vaktbåten ”Murvik”, bli satt i land sør for stedet, innta og avsperre sørdelen av Steinkjer og forhindre at fienden kunne komme seg unna videre nordover.

En betydningsfull og sannsynligvis heftig dag var nært forestående.

Felttoget i Nord-Trøndelag