Slaget om Verdal

Verdal 21. april. Tysk kaptein rapporterer: «Jeg så kameratene mine fra kompaniet ligge der såret eller drept. Fiendens ildgivning ble stadig sterkere».

I STRIDENS HETE: En utmattet tysk soldat under kampene om Verdalsøra. Foto utlånt av Geirr Haarr. 

ANGREPSPLANEN: Tyskerne lyktes med sitt angrep på Verdalsøra fra to kanter. Slik skisserte de sin angrepsplan. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Slik lyder det i den skriftlige rapporten fra en tysk kaptein som ledet an i angrepet fra sør mot Verdalsøra om morgenen den 21. april. Rapporten er gjengitt i boken «Von Oslo bis zum Polarkreis».

Dette skriver den tyske kapteinen:

Ikke før hadde vi om formiddagen 20. april nådd leirbrakkene på øvingsplassen Værnes som fienden hadde forlatt i all hast, så dukket regimentskommandanten opp hos oss, og i et kort, men klart drøftingsmøte med offiserene gjorde han kjent divisjonens ordre om øyeblikkelig innsats.

Vi veteranene fra verdenskrigen vekslet raskt blikk. Et kort nikk med hodet fra kamerat til kamerat, og alle visste dette om hverandre: Deg kan jeg stole på!

Verdal neste

Det var ikke tid til ytterligere overveielser, for ordren, som jo krevde øyeblikkelig innsats fra oss, var i sin utforming så dristig og uvanlig at vår fagmilitære interesse virkelig var vakt. I sin korte, militære form lød ordren omtrent slik:

Første bataljon inntar i de tidlige morgentimer den viktige brua ved Verdal og holder kontrollen over den.

Tillegg: To kampgrupper dannes. Den ene rykker fram sørfra med jernbanen i nordlig retning, mens den andre via båttransport faller fienden i ryggen. Kl. 6 stiller begge gruppene opp klare til angrep, nedkjemper fienden og tar brua!

Delt angrep

Ettersom dette var et oppdrag som var den første kamphandlingen til kompaniet vårt, var oppdraget riktig vel egnet til å gi oss den etterlengtede sjansen til å vise at vi dugde. Bataljonskommandantens avgjørelse forsterket enda mer den gledesfylte spenningen. Det var jo kompaniet vårt som fikk  i oppdrag å rykke fram med jernbanen inn i ukjent land og lede angrepet sørfra, mens bataljonskommandanten, oberstløytnant B., ønsket å oppta kampen fra nord med det forsterkede 3. kompani.

Da jeg informerte mine menn om oppdraget, var tretthet og behov for hvile som blåst bort, og idet jeg sluttet med ordene: « Vis nå hva 2. kompani kan!», da merket jeg både på holdning og blikk: Dette skal vi greie!

Allerede to timer senere var kompaniet på nattlig marsj mot den jernbanestasjonen vi skulle til,  Stjørdal. Snøføyka hadde tiltatt og tok sikten fra oss alle. Ikke et lys var å se gjennom mørket, ikke en lyd nådde fram til våre ører, og det eventyrlige ved øyeblikket fascinerte oss alle. Verken den tunge bagasjen eller den slitsomme ammunisjonslasten merket vi noe til, og i rask marsj nådde vi fram til den stasjonen som var målet.

Da jeg til slutt mottok ordre om at avreisen var utsatt med en og en halv time, holdt jeg fast på beslutningen om å la toget kjøre så langt  som mulig fram mot kampstedet. Kl. 1 kjørte toget endelig inn på stasjonen. Foran lokomotivet ble det som en beskyttelse koplet til noen tomvogner ettersom man måtte regne med minesprengning på strekningen, som man jo ikke hadde fått undersøkt nærmere.

Nektet å kjøre

Denne formodningen satte slik skrekk i det norske personalet at de nektet å kjøre toget. Skulle operasjonen vår mislykkes på grunn av denne motstanden? Etter korte forhandlinger som ikke var til å misforstå, var personalet blitt overbevist om at alle vegringsforsøk var nytteløse. Dermed avfant de seg med sin skjebne, og reisen inn i det uvisse begynte.

På lokomotivet inntok løytnant Wö. sin post sammen med to mann, og snart kjørte toget inn i snødrivet i den mørke natta. Gjennom dype skjæringer med bratte skråninger mot fjorden til venstre og kneisende bergvegger til høyre snek toget seg utrettelig videre.

I alle vognene som jeg oppsøkte på turen ved å klatre fra stigbrett til stigbrett, hersket det intens oppmerksomhet og spenning. Ved vinduene holdt observasjons- og maskingeværposter i kamuflasjeuniformer utkikk, og ubevisst lyttet alle etter lyden av dunket som skulle komme forfra. Men den kom ikke. Kilometer på kilometer ble tilbakelagt, noen ganger i langsomt tempo, så igjen i susende fart, alt etter hvordan togtraseen var.

I Levanger stoppet toget plutselig.

«Er vi der alt?»  - På et øyeblikk var de inndelte gruppene ute av toget og i skuddstilling, men vi hørte ikke noe fra fienden. Jeg ble tilkalt til telefonen og fikk de siste ordrene fra regimentskommandanten som ikke kunne være der i rett tid til avreisen som følge av et uhell med bilen.

Endestasjon Rinnan

Ferden gikk videre. I mellomtiden var morgendemringen kommet, og uværet hadde spaknet. Det var greit å få et overblikk over landskapet. Da toget nådde stasjonen Rinnan, hadde vi lagt bak oss en 60 km lang togtur uten uhell. Det ga oss en visshet om at også den andre delen av planen vår ville lykkes.

Lynsnart ble det satt opp en pinnsvinstilling som sørget for beskyttelse mens man lesset av toget. Det bergbatteriet vi hadde fått tildelt, kunne ikke være med på fremrykningen da det ikke var mulig å transportere det. Batteriet inntok stilling i nærheten av stasjonen. Kompaniet satte seg i bevegelse og var forberedt på kamp. Rekognoseringsgrupper som sikret veien både til høyre og venstre, anholdt etter en halv time noen menn – sivilkledde norske soldater – som skulle sprenge brua når fienden nærmet seg. Takket være besluttsom inngripen fra underoffiser H. ble denne faren avverget.

Beredt på motstand

Nå visste jeg også at vi måtte regne med en motstander som ville kjempe. Veien strakte seg i en stor bue og gikk gjennom jernbanefyllingen. Da jeg fra dette punktet måtte regne med motaksjon fra fienden, ga jeg her ordre om at kompaniet skulle dele seg opp og være klar til kamp. 1.tropp, under ledelse av daværende stabssersjant M., ble satt inn på begge sider av veien og hadde som første mål å nå bruhodet på denne siden av elva. 2.tropp, under ledelse av sersjant T., rykket fram til venstre for jernbanen. Troppen var støttet av to tunge maskingevær og hadde som oppgave så raskt som mulig å nå fram til bruhodet til den sprengte jernbanebrua på denne siden av elva for at de derfra skulle kunne holde fienden i sjakk på en effektiv måte. 5. tropp, under ledelse av sersjant W., ble værende ved jernbaneundergangen som en reserve.

Troppsførerne hadde mottatt sine ordrer, og uten opphold startet 1. og 2.tropp på marsjen videre mot de første kampmålene.

De fremste soldatene under ledelse av stabssersjant M. hadde akkurat  nådd fram til de første husene på Verdalsøra da de første kulene suste mot dem. Nå var det klart: Uten kamp var det ikke mulig å ta brua. Sammen med den siste gruppa i 1.tropp arbeidet kompanitroppen seg framover, og i ly av veggen på et gårdsbruk dannet jeg meg et første overblikk over den situasjonen.

Hard motstand

Veien der vi rykket fram, ble utsatt for kraftig beskyting fra maskingevær og gevær. Snart innså jeg at det ikke bare var fra den andre siden av elva det ble skutt så voldsomt mot oss, men også fra husene på Verdalsøra. Fra minutt til minutt tiltok skytingen, slik at jeg ble tvunget til først å sette støttepunktene i husene ut av spill.

Stabssersjant M., som sammen med tetgruppen hadde kommet seg fram til veibrua etter resolutt innsats, hadde nå den ildsprutende elvebredden framfor seg og støttepunktene i husene på Verdalsøra bak seg. 2.tropp ble utsatt for ytterst sterk ildgivning fra området ved jernbanebrua, slik at de bare kunne arbeide seg fram mot brua i rykk og napp.

I mellomtiden var klokka blitt 6.15. I henhold til oppdraget skulle gruppen fra nord ha grepet inn i kampen. Radioforbindelsen, som jeg hadde fått ansvaret for og som skulle sørge for kontakt med gruppe Nord, brøt sammen slik at jeg ikke hadde noen forbindelsesmuligheter bortsett fra  lyspatroner. Vi fikk ikke noen reaksjon på avfyringen av lyspatronene. Altså bestemte jeg meg for å føre kampen alene. Da fiendens ildstyrke tiltok stadig mer, drev jeg 2.tropp hardere fram mot jernbanebrua for at fienden skulle holdes i sjakk derfra. Dette lyktes.

Brukte håndgranater

I mellomtiden tok jeg sammen med gruppe H. knekken på de stillingene som opererte ut fra husene. Underoffiser H. og skytter L. utmerket seg i særlig grad i den forbindelse. Kattemykt snek de seg fram til forsiden på husene ved å utnytte terrenget, håndgranaten gled allerede ut av hånden deres inn gjennom et vindu, og etter kort tid stod huset i flammer. Knatring fra ammunisjon og skrik om hjelp nådde fram til våre ører, men vi kunne ikke bruke et sekund på det, for nå gjaldt det å komme seg fram til brua.

Jeg så kameratene mine fra kompaniet ligge der såret eller drept. Fiendens ildgivning ble stadig sterkere. Fortsatt kunne vi ikke se noe til gruppen fra nord. Kampen ved husene hadde allerede vart en time.

Stormer Verdalsbrua

Da bestemte jeg meg for å våge storming av brua alene. Kaptein H., som med sin maskingevær-tropp hadde støttet kompaniet mitt i kampen på en effektiv måte, fikk av meg i oppdrag å beskytte den åpne venstre flanken med to tunge maskingevær. I tillegg ga jeg sersjant W. ordre om å få fram troppen sin og gjøre den klar til innsats.

Med en oppstilling som i fredstid førte han troppen framover, og sammen med ham rykket jeg i ustoppelig pågåenhet helt fram til stabssersjant M. ved bruhodet. Han hadde allerede i kampen ved husene der fått ryddet veien. Fortsatt gjaldt det å få fjernet to stillinger i et hus like ved brua. Etter at jeg hadde hatt en kort samtale med min utmerkede troppsfører M., løp vi begge bort til huset, og så singlet det i glassrutene da håndgranatene føk inn. Inne i huset skrek noen til, og flammene som slo opp ødela huset fullstendig. Ingen av dem som var i huset, greide å redde seg ut. Nå var det fri sikt, så vi kunne skyte over mot elvebredden på den andre siden.

Mine maskingeværskyttere gikk i stilling, og kaptein H. førte like ens sine to maskingevær fram. Nå kunne ingen på motsatt elvebredd lenger stikke nesen fram og slett ikke driste seg til et forsøk på å sprenge brua. Takket være vår overlegne dekningsild hadde jeg elvekanten på denne sida i min hule hånd, og det var ikke lenger vanskelig å ta brua ettersom vi var beskyttet av denne ildstyrken. Kaptein H. og løytnant W. overtok ledelsen av dekningsilden, mens jeg og stabssersjant M. aktet å ta brua sammen med en sterk støttropp.

Gjenforening på brua

Vi hadde allerede nådd halvveis ut på brua da jeg så noen skikkelser dukke opp ved den andre enden av brua. Vi presset oss tett inntil jernstolpene på brua, og et tegn bakover fra meg skulle utløse ild fra alle mine maskingevær.

Da hørte jeg ropet fra løytnant W.: «Det er tyskere!» Og ganske riktig. Nå kjente jeg tydelig igjen min gamle troppsfører fra felttoget i Polen, bataljonsadjutant S., som tilhørte gruppe Nord.

På et øyeblikk kom jeg meg over sperringen ved brua på motsatt bredd, og med jubel i stemmen lød det både fra hans og min munn: «2. kompani har greid det alene!»

Mellom husene i Verdal dukket nåde enkelte delene av gruppe Nord opp, og de slo seg sammen med de delene av mitt kompani som holdt på å presse seg fram over brua, samt de delene av troppen fra 4.kompani som var underlagt meg. På den andre siden av elva styrtet husene sammen med en knitrende lyd.

Mange falne

I halvannen time hadde vi kjempet og slåss, hadde vært nødt til å la kjære kamerater bli liggende og hadde stadig vekk med lengsel holdt utkikk etter gruppa fra nord. Men nå var alt glemt. Brua var vår, og 2.kompani hadde utført det oppdraget de hadde fått tildelt!

Slik gikk denne begivenhetsrike dagen rolig mot slutten. Tross meterhøy snø og ytterst vanskelig terreng hadde vi greid å få kontroll over et punkt som var svært viktig for felttoget i Norge.

Felttoget i Nord-Trøndelag