Svak motstand

22. april: - Steinkjer kom under tysk kontroll etter overraskende kortvarig og svak motstand, skriver den tyske soldaten Wilhelm Dege i sin krigsdagbok..

NEDERLAG: De tyske angriperne tok over 80 engelske fanger under kampene ved Vist og det videre angrepet på Steinkjer. 

STORT TEMPO: I løpet av 22. april gjorde de tyske avdelingene store fremskritt. 

STRATEGISK: Tyskerne så Steinkjer som et viktig støttepunkt for engelskmennene, og bombet byen nødeløst. Foto: Sigurd Hegdahl/Foreningen Gamle Steinkjer. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 19. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk.

Neste dag, den 22.april, måtte det settes i gang tre rekognoseringsflygninger. Da flyet tidlig på ettermiddagen fløy over Vist, ble det virkelig interessant: På veien og på stedet kunne man konstatere nedslag fra artilleri. Snøen var stedvis rødfarget av blod. Overalt lå det døde. En sykebil stod på veien og tok imot sårede som ble varsomt brakt på plass av sanitetsfolk.

Mange falne

Flyet sirklet og sirklet rundt. Bildene føk forbi, men helhetsbildet av situasjonen trådte stadig klarere fram. Blant de mange gråkledde menneskene der nede var det også de som hadde brun uniform. Det var til og med et ganske stort antall. De arbeidet med hakke og skuffel. Bygde de en skanse? – Nei, de spadde ut graver for sine falne kamerater. Det var helt klart at her hadde det funnet sted en trefning, og den hadde tydeligvis vært svært voldsom.

Det var imidlertid like åpenbart at også her hadde våre kompanier kjempet seg fram til seier. Men hvor ble det av alpejegerne? I ett og et halvt døgn hadde vi ikke hatt noen melding fra dem. Ikke et menneske hadde sett dem.

Plutselig da kvelden kom, dukket de opp. De hadde ikke vært i stand til å komme fram til Steinkjer, fordi de måtte landsettes altfor langt sør for byen. Dessuten hadde de rett og slett ikke greid å komme seg raskere fram fordi det var meterhøy snø i skogen, og attpåtil hadde de kommet opp i skuddveksling med engelskmennene. Men nå hadde de dannet en forsyningskolonne, hadde rekvirert kjøretøy, og en hel tropp av engelske fanger måtte bære ammunisjonen.

Steinkjer i brann

Sammen med infanteriet rykket man nå fram klar til angrep på Steinkjer, der det brant på alle kanter. Byen måtte nemlig beskytes av tyske bombefly med brann- og sprengbomber fordi den skulle brukes som støttepunkt mot Trondheim for engelskmennene.

Etter at Steinkjer hadde gått opp i flammer om ettermiddagen den 22.april, kom byen under tysk kontroll etter overraskende kortvarig og svak motstand. Det pågangsmotet våre soldater hadde vist ved Verdal, hadde altså etterlatt et sterkt inntrykk hos fienden. Tyske stillinger presset seg allerede videre fram mot nord. Men ennå var ikke passasjen mellom innsjøene sikret.

Vellykket fremstøt

Det skjedde først etter følgende hendelser: I kveldstimene den 23.april ble passasjen ved Fossemvannet og den mellom Fossemvannet og Snåsavannet tatt, og 24.april ble Sunnan og Binde tatt, alle etter liten motstand.

Seirene i kampene mellom 21. og 24.april hadde forbedret stillingen i Trondheim ganske betraktelig. Dersom passasjene ble holdt under kontroll var det ikke mulig å rykke fram mot Trondheim fra nord, ettersom terrenget var berglendt og skogrikt, og snøen stedvis lå metertykk.

 Disse seirene var oppnådd med ganske små tap. Motstanderens tap derimot var betraktelig høyere. Bare på den 22.april ble for eksempel 2 offiserer og 80 mann, deriblant 40 engelskmenn, tatt til fange.

(Oversatt fra tysk av Ole Jakob Moxnes)

Felttoget i Nord-Trøndelag