Med farlig last fra Sunnan til Lånke

Stoppet av fienden - hadde 9000 skudd i bilen.

John B. Moe fotografert i 1980. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Denne artikkelen er skrevet av v Fridtjov M. Tingstad, og sto på trykk i  Trønder-Avisa 11. oktober 1980.

- Det skal ikke nektes for at vi skalv litt i buksene, Olav Mæhle og jeg, da vi med 9000 mitraljøseskudd på lasteplatten ble stoppet av en tysk vaktstilling på toppen av Svemarka i Skatval om morgenen 17. april 1940. Men det gikk bra, og derfor kan jeg i dag som 83-åring sitte og fortelle denne historien.

Det er John B. Moe i Levanger som «avdekker» relativt lite kjent stoff fra de første krigsdagene i 1940. Ammunisjonen han og hjulryttersoldat Mæhle hadde med seg skulle til Hegra festning, og kom også fram dit. Siste strekningen var det løytnant Aksel Næss - kjent for sine transporter til festningen, og hans soldater som tok seg av transporten. John B. Moe drev for krigen lastebiltransport med egen bil i Levanger.

Rekvirert

Ved mobiliseringen 9. april ble bilen hans rekvirert, og selv om Moe ikke ble utkommandert meldte han seg frivillig som sjåfør på egen bil.  - Om morgenen den 11. april lastet vi opp på Rinnleiret og forflyttet oss nordover, forteller Moe som er en usedvanlig åndsfrisk 83-åring, og har et godt minne. - Etter hvert kom vi til Binde, der 5. hjulryttereskadron som jeg hørte til, hadde kvarter.  - Til Binde kom også noen dager senere løytnant Aksel Næss og ba om hjelp til å skaffe styrken som holdt Hegra festning ammunisjon og mat. Dette ble overlatt til den eskadronen som jeg tilhørte, og rittmester Spillhaug, som var sjefen, ga oppdraget til Olav Mæhle. Mæhle, som nettopp var ferdig med lærerskolen i Levanger og kjente meg godt, ba om at jeg måtte bli med som øvet sjåfør og også som kjentmann i Stjørdalsdistriktet. Dette sa jeg meg villig til, og slik ble det, sier John B. Moe.

Farlig oppdrag

- Oppdraget var uten tvil meget farlig, idet vi ikke visste med sikkerhet hvor langt nordover tyskerne var kommet. Vi la imidlertid i veg - foreløpig begge i uniform og med våpen. På Sunnan hentet vi ut fra depotet 3 kasser med mat og 3 kasser med til sammen 9 000 skudd mitraljøseammunisjon. Med dette på bilens lasteplatt, kjørte vi sørover.  - Ved Rinnleiret kjørte vi inn i leiren og hentet ut fra lageret der pressede høyballer nok til å skjule den lasten vi hadde. Kassene sto midt inne i en dunge med høy. Dette var sent på kvelden 16. april, og vi mente det ville virke mistenkelig å komme med et høylass på natterstid. Derfor overnattet vi heime hos meg i Levanger, og der skiftet vi også om til sivilt antrekk. Uniformer og våpen ble liggende igjen i leiligheten.

Skrev avskjedsbrev

- Vi var nok litt spente på hvordan det skulle gå, og Mæhle som var ganske nygift skrev et avskjedsbrev til sin kone. Dette ble overlatt til en i Levanger som skulle sende det hvis vi ikke kom tilbake. . .

- Og så satte dere kursen sørover?

-Vi startet tidlig på morgenen den 17. april. I Åsen hadde vi kontakt med en ordonans på sykkel som kunne fortelle at det ikke fantes tyskere nord for Langstein stasjon, men lengre sør skulle vi ikke føle oss trygge. Vi hardnet nok til litt etter hvert, og var bestemt på å utføre oppdraget vårt så langt som mulig uansett hva som skjedde.  - Likevel, - hjertene banket nok ekstra fort da vi etter å ha rundet en sving på toppen av Svemarka så en tysk vaktpost med flere soldater foran oss. Og det var ikke tvil. Med geværer pekende mot oss, ble det kommandert stopp. - Vi fryktet det som nå ville skje. Kassene inne i høyet stakk langt opp fra platten, og om det ble stukket med bajonetter inn i lasten ville vi bli avslørt - uten tvil. Nokså morsk ble vi spurt om hvor vi skulle og selv om Mæhle kunne tysk, lot vi begge som om vi hadde vanskelig for å forstå. Vi fikk da imidlertid forklart at vi skulle til Lanke med høylass.

Lurte tyskerne

- Tyskerne kommanderte oss ut av bilen, og vi måtte stå en på hver side i stram giv akt mens førerhuset ble ransaket. Motorpanseret ble også løftet opp, men det ble ikke funnet noe mistenkelig. Uten å undersøke høylasset fikk vi fortsette videre, og det er ikke tvil om at jeg ga på litt ekstra da, sier Moe. - Du må huske på at vi var sivile personer som smuglet ammunisjon gjennom fiendens linjer. Ikke tvil om at vi ville ha blitt skutt om lastens innhold var blitt oppdaget, sier han, og koser seg også litt over tanken på at de to klarte å lure tyskerne.  - Det var ikke bare vaktposten på Skatval som lot seg lure. I alt passerte vi 7 vaktstillinger før vi kom fram til Elvran kapell i Lånke, og vi ble stoppet av fire. Disse visste jo at vi allerede hadde passert andre vakter, og var kanskje litt slappere enn den første. Likevel, - det var spenning mer enn nok. Vel framme ved Elvran kapell lastet Moe og Mæhle av både høyet, maten og ammunisjonen. Løytnant Næss og 30 soldater på ski kom og hentet maten og ammunisjonen og dette kom vel fram til Hegra festning der det ble brukt i forsvaret av den siste norske skanse.

Strengere kontroll

– På veg tilbake var kontrollen hos tyskerne mye strengere, forteller Moe. Allerede på Hell ble vi stoppet, og presenningen vi hadde hatt over høyet ble brettet ut og undersøkt nøye. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som ville skjedd om det var foretatt samme kontroll på vegen gjennom Stjørdal til Elvran. Det hører også med til historien at John B. Moe og Olav Mæhle noen dager senere fortsatte til Snåsa, der de var da de norske styrkene overgav seg. Med tog ble de fraktet til Steinkjer der de satt i krigsfangenskap ett døgn før de slapp fri.

Felttoget i Nord-Trøndelag